13. Desember: Vårt første møte

Hei! I dag er det et lite "gjeste-innlegg" fra meg, Christopher, hvor jeg tenkte å skrive litt kort om hvordan vårt første møte var for min del og hvilke tanker jeg hadde da.

Emilie og jeg møttes første gang i Valdres, under litt "annerledes" omstedigheter. Hun var 18 og jeg 27.

Jeg husker godt når jeg hørte litt av hennes bakgrunn at jeg tenkte: Her er ei som virkelig fortjener min godhet!

Så, mitt valg var å prøve å vise henne at det finnes gode mennesker her i verden, som ikke alltid har en baktanke med å være snill. Hun er den eneste jeg bl.a vist mine "hemligheter" innenfor kortspill, noe jeg ble veldig overrasket over at hun tok så fort. Jeg har sjeldent møtt mennesker som har så lik logisk tankegang som meg selv, så jeg ble fort inmponert over hvor smart denne unge jenta var! Selv har jeg drevet mye med Sudoku, jeg var den eneste i klassen som spilte noe som het "Logikk" når det kom spill på mobiltelefoner, alle andre spilte "Snake".. Jeg har alltid hatt en logisk tankegang, men sjeldent møtt mennesker som har det samme. Har også generelt vært veldig reflektert i mitt liv, tenker mye på alt mulig rart og kjent veldig på at jeg stort sett er veldig alene om akkuratt dette. Jeg har nok alltid vært litt filosofisk og synes det er spennende å tenke/undre seg over de litt store spørsmålene som bl.a hvordan universet vårt fungerer og er.

Det var ikke mange ord vi hadde utvekslet før jeg merket at hun var veldig lik meg på disse tingene, og jeg ble veldig overrasket, samt imponert over at ei som hadde opplevd så mye, fortsatt klarte å smile og le. Hun viste seg å ha et hjerte av gull!

Den gangen vi møttes aller første gang, fikk jeg for meg at hun hadde samboer og barn. Det at hun hadde barn, stemte jo, men hvorfor jeg trodde hun hadde samboer, vet jeg ikke helt hvor kom fra, men da ble det jo uansett uaktuelt for meg å se på Emilie som en mulig livspartner, så jeg tenke på henne som en venn. Vi hadde mange fine og dype samtaler, men etter noen dager måtte hun reise, og livet mitt gikk videre, med Emilie som en venn.

Vi holdt kontakten litt sporadisk, hvor jeg innimellom fikk noen snap´r av henne og barna, eller at hun drev med håndarbeid og fant på litt tull.

Mén, en dag i slutten av April i år, turte Emilie å ta imot mitt tilbud om å få besøk mens hun var på BET. Jeg trodde fortsatt hun hadde samboer, så det var aldri mine intensjoner om noe annet enn å være en venn. Under besøket mitt der hos henne kom dette frem, at jeg hadde alltid trodd hun hadde samboer, hvor vi lo lenge av akkuratt dette, og andre følelser kom fort til overflaten. Jeg trodde aldri jeg skulle være SÅ heldig, at Emilie så på meg som en mulig livspartner, da jeg faktisk har følt at hun er den eneste som fortjener min godhet. Nå er vi på vei til å skape vårt liv og vår familiehverdag!

Tusen takk Emilie, jeg har aldri hatt det så bra, noen gang!

Liker