4. Desember: Meg vs. Barnevernstjenesten

Det er veldig rart å tenke på dette, det er ekstremt mye følelser og tanker rundt dette. Det er på mange måter veldig skummelt samtidig som det er veldig godt å endelig være igang. Det er virkelig en kamp jeg har ventet lenge på å kunne ta, og når er vi endelig igang. Endelig har jeg blitt så frisk at jeg kan ta opp kampen med å ha barna mer!

Når jeg og Christopher flyttet sammen i sommer, var det viktig for oss å ha en leilighet der det også var plass til jentene. Vi utelukket plasser der det ville bli trangt med to barn i hus, nettopp fordi vi ville jobbe mot at jentene kunne komme tilbake. Gjennom sommeren var det å vise barnevenstjenesen at det var stabilitet i hjemme som var viktig. Og det at jeg klarte hverdagslivet, uten å bli tvangsinnlagt osv. Dette gikk veldig fint. Vi hadde en fin sommer her hjemme som vi brukte på å komme i orden hjemme. Sommeren gikk, vi hadde mange samtaler og møter med barneverntjenesten, for å vise at vi hadde lyst til å ha et samarbeid, samtidig som jeg var klar på hva ønske mitt var framover.

Når september kom søkte jeg om at jentene skulle få være her mer, men god støtte fra behandlere. Vi håpet da at vi kunne få til en god og trygg plan med barnevernstjenesten, sånn at det skulle bli en god løsning for både oss, ikke minst jentene. Dette ble mer utfordrende enn jeg trodde. I starten skjønte jeg det som at barnevernstjenesten ville øke i et mye lavere tempo en det jeg ønsket, jeg syns det var vanskelig å vite hva jeg skulle gøre, og hva som var riktig av meg å gjøre. Men samtidig viste jeg hva jeg følte var riktig.

Jeg klarer ikke å vite at jeg kan klare å ha barna mer, og likevel ikke ta kampen. Så valget landet på at her må vi ha en advokat. Vi kontaktet advokat og det kom fort fram at barnevernstjenesten ikke ønsker noe særlig økning i samvær. Noe jeg egentlig syns er ganske synd. Her har jeg behandlere som støtter min avgjørelse i at jeg endelig er frisk nok til å øke samvær, men barnevernstjenseten vil ikke ta til seg informasjonen og dokumentasjonen. Jeg syns det er veldig synd at vi ikke får til et godt samarbeid med barnevernstjenesten. Nettopp fordi jeg aldri har vært imot barnevernstjenesten. Jeg har skrevet det mange ganger at jeg syns barnevernstjenesten er en viktig innstans. At man ikke skal være redd for å be om hjelp osv. Det mener jeg helt klart enda, selv om vi ikke får til et samarbeid. Barnevernstjenesten gjør mye bra, men dem gjør dessverre en del feil også.

Nå har vi i samråd med advokaten valgt å gå i nameda. Vi har nå valgt å ta kampen om å få jentene mer her. Vi ønsker å ha dem mer og endelig begynner det å skje noe. Nå venter vi bare på å få dato for nemeda, når vi får det så er det bare å begynne å forbrede seg til sak. Jeg er på mange måter veldig lettet for at kampen endelig skal begynne. Det er noe jeg helt klart har ventet veldig lenge på, og noe som jeg egentlig aldri trodde ville skje. Etter mange måneder med arbeid, med meg selv og mine utfordringer har jeg endelig kommet så langt at jeg kan begynne å ha barna mer. Nå blir det spennende å se hva nemeda beslutter. Vi krysser alle fingere og tær for at det vil gå vår vei, noe vi er ganske sikkre på.


Liker