8 Desember: Endelig ute

28 april i år skjedde noe av det jeg fryktet mest. Nettopp det, med at hvem som helst jeg møtte kunne se at noe var galt. Jeg husker jeg syns det selv var veldig vanskelig, nettopp fordi nå ble ting synlig uansett hva jeg gjorde. Jeg syns det var vanskelig fordi jeg så mange år har gjemt det som har vært tyngst. Jeg har ikke klart å dele, og nå kunne alle gjøre seg opp en tanke når de så meg. Dette fikk jeg ikke skjult. Jeg måtte bruke noen dager på å jobbe med det, men jeg måtte også bare godta at nå kunne alle se.

Det ble mange måneder med sonden i ansiktet i påvente av å få operasjon. Det var tøft å godta i starten, men heldigvis klarte jeg å lære meg til å akseptere at den var der. Livet kunne ikke stoppe på gunn av en sonde. Behandlingen kunne ikke stoppe, jeg måtte bare godta det. Det bli mye fram og tilbake. Operasjoner som ble avlyst og endret. Og jeg følte lenge at jeg aldri kom til å bli kvitt sonden. Jeg viste jeg skulle gjennom en rekke operasjoner før den kunne gå bort og jeg viste også at det var risikofylt.

I november skjedde det endelig noe. Jeg fikk endelig tatt første operasjonen og ting var endelig igang. Det gikk veldig bra og det ble ukentlig operasjoner etter det. Tilsammen ble det 4 operasjoner, med utblokking og nå er sonden endelig borte. Endelig er jeg kvitt slangen i ansiktet, alle blikk når man er ute og et synlig bevis på at noe er galt er borte. For det er klart at de fleste tenker noe når dem ser en sonde.

Jeg er veldig glad for å være ferdig. Det er veldig godt at den er borte. Nå er det bare å komme seg på beina igjen etter siste operasjon, og fortsette kampen videre. Følge opp behandling og kontroller. Og fortsette å skape nye minner med Christopher, og selvfølgelig forsette kampen om jentene.


Liker