Det er viktig å være seg selv. Hvis hvem du er. Være sterk, og vise at du ikke lar deg bry når folk slenger dritt og prøver å øddlegge. Men er det egentlig lett å være sterk, og vise verden hvem du egentlig er når du føler deg ensom og alene? Du vil gjerne gjøre et godt første inntrykk når du møter folk og vise din beste side, men hvordan skal du gjøre det? Hvem er jeg og hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg og hvordan skal jeg forholde meg? Dette er ting som ofte dukker opp i hode. Det bli gravid i en alder av 16år var vanskeliger enn jeg trodde både når jeg gikk gravid, og kanskje spesielt etter hun kom til verden. Jeg føler jeg gjør alt jeg skal og mestrer det fint. Hun får mat og det hun skal ha. Men selvom man klarer dette er det mange utfordringer. Jeg skal bevise hvem jeg er og hva jeg kan på en god måte, og gi et godt første inntrykk, men jeg føler mange dømmer før de rekker å bli kjent med meg. Til tider føler jeg meg ganske ensom og alene. Mye tanker som surer rundt, og et humør som ikke faller helt på topp. Jeg føler jeg går ut i en verden der alle dømmer, og stirre stygt, men likevel skal jeg gå med et hevet hode og vise hvem jeg er og hva jeg kan. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler dette til tider, men det er vanskelig å stå der og smile, når jeg egentlig bare har lyst til å ligge i senga og grine. Jeg vet aldri hva folk tenker om meg, eller hva folk sier om meg og det driter jeg egentlig i. Men det er vanskelig å forholde seg til omgivelsene, når hele kroppspråket til folk viser hva det egentlig syns om meg. For alt jeg vet kan den som er min beste venn være den som står å lyver meg oppi trynet. Det vet jeg aldri, og det vil jeg heller ikke tro. Men ensomheten kommer når jeg føler jeg ikke har noen venner jeg kan ringe, og snakke med eller finne på noe med. Alle har jo noen venner de kan snakke med og finne på ting med, men noenganger er det vaskelig å ta den telefonen og spørre. Noen ganger føler jeg at jeg går alene, er alene og må klare alt alene, og det kan være utrolig tøft. Når jeg føler at ikke får noe fritid, eller noe tid til å tenke på meg selv. Men det er sånn livet er. Jeg skal ikke leve et liv på roser, men jeg vil heler ikke leve et liv på ensomhet. Noe jeg føler jeg gjør noenganger.

Noen dager kan man føle seg ferdig. Du kan føle du bare vil holde senga og slappe av. Du kan være lei av å stå opp tidlig, og vite at du har mye du må gjøre. Men du vet at barnet ditt trenger din omsorg og kjærlighet. Og du velger derfor du å stå opp med et smil om munnen og gjøre det du skal for barnet/barna dine. Men er det lett og gjennomføre dette hver gang? De siste dagene hat jeg vært utrolig sliten. Skal ærlig innrømme at jeg rett og slett har slittet med å komme meg opp, og har hatt noen tøffe dager. Jeg har følt jeg ikke har hatt noe energi i kroppen, og hvert utrolig sliten. Men som mamma må jeg gjøre det som skal gjøres uannsett, og passe på at Sarah-Isabell får det hun trenger. Selv om jeg er sliten og utslitt. En ting jeg har merket er at jeg som mamma får en helt annen energi. Selv hvor sliten jeg er har jeg enegi til både eksamensarbeid og mammarollen. Noen dager må man bare prioritere hva som er viktig. Er det viktig å rydde og vasket huset, eller er det mer viktig å ta seg av barnet sitt? Og det sier seg jo selv at det viktigste er å ta seg av barnet sitt. Selvfølgelig er det viktig at huset er ryddig, men om ting ikke strekker til er det viktigere å passe på at barna har det bra. Og noen ganger må kanskje vi foreldre få oss en fridag, der vi kan gjøre det vi selv vil mens vi vet at barna våres er i trygge hender, og det er noe alle foreldre trenger noen ganger uannsett alder.

Hei alle sammen! Nå begynner det og nære seg eksamenstiden, og jeg har mye å gjøre og forbrede meg til. Opp i all forbredelsestiden skal jeg også være småbarnsmor, noe som er veldig mye annsvar. Det er ikke lett og få alt til å gå opp og få tid til alt på en dag, men det går fint. Jeg ligger litt etter med forredelsene til eksamen, men begynner og ta meg godt inn igjen. Det er mye jobb og både være småbarnsmor og privatist. Privatiskt vil si at jeg lærer fagene selv hjemme også tar jeg eksamen for å få karakter i faget. Nå i mai skal jeg ha 3 eksamener og en i juni. Det er mye og lese og mye og lære seg. Sarah-Isabell begynner jo også å bli større og krever mye mer nå enn det hun gjorde forje halv år. Og det merker jeg. Det var mye lettere og lese til eksamen før jul, når hun brukte mesteparten av dagen på å sove og spise, enn nå som hun bare sover 1-2 ganger i løpet av dagen. Så det er tøft og studere hjemme med en lite barn, men får håpe jeg klarer eksamene så jeg kan begynne VG2 neste år.