Hei alle sammen. Det å se inn i framtiden og planlegge framtiden er kanskje ikke alltid en lett ting å gjøre, og det kan jeg helt klart skrive under på. Du starter opp og på bare noen dager, timer eller minutter kan hele veien være endret. Du kan bygge deg tilbake i baken, men kan den rase igjen, eller vil den holde deg oppe fram til mål.

Som de fleste vet valgte jeg å begynner på vg1 igjen selv om jeg er gravid igjen og skal føde i januar, grunnen til dette er at jeg ikke går fulltid på skolen, jeg mangler bare noen fag, og håper på å klare å komme meg igjennom dem selv om jeg skal ha et barn til. Men det å stå i motbakken er ikke alltid like enkelt. Jeg føler jeg prøver og prøver mitt beste for å komme igjennom skolen til tross for at jeg nå er sykemeldt fram til termin og formen ikke er på topp. Men jeg gir likevel alt for å komme meg igjennom. Jeg gjør det jeg kan hjemme og levere for å få karaktergrunnlag. Men vil det hjelpe?

Jeg føler jeg står i en motbakke som ikke tar slutt. Jeg prøver å prøver, men føler ikke det vil gi noe resultat. Det å slite med fag på vidregående skole er ikke alltid det letteste, tilrettelegging og tilpassing er noe du må krangle deg til selv om det er et krav du har. Jeg syns det er utrolig dårlig. Her sitter jeg med dysleksi og sliter kjempemasse med Engelsk og risikerer å ikke komme inn på andre året fordi jeg stryker i engelsk. Jeg gjør mitt beste for å nå målene mine, men skal straffes fordi jeg har en sykdom, som gjør det vanskelig å lære engelsken.

Det er tøft å gå på skolen og holde motivasjonen når du ikke mestrer ting du jobber hardt for. Når du bare snubbler i motbakken. Og når du bare detter lenger bak, selv hvor hard du prøver. For her i norge skal vi ha en utdanning, men det å få den utdanningen skal ikke være lett, og det sier jeg ikke bare fordi jeg har barn, for engelsken vil være et problem uannsett. Du må ha en stå karakter i alle fag for å komme deg vidre, og det er selv ditt eget ansvar å få en stå karakter, men når alt du leverer er for dårlig til å få karakter og du selv vet at du har levert ditt beste, trekker det ned motivasjonen. Jeg skal holde oppe motivasjoen for barna mine, for fremtiden min og for veien vidre. Jeg skal gjøre alt for å klare dette, uannsett hvor vanskelig ting faktisk vil være. Motbakken skal beseires.

Hei, forje uke ble det ikke mye blogging på bloggen, det fordi jeg hadde noen veldig hektiske og skummle dager forje uke. Forje uke sa jeg jo at jeg skulle til jordmor, noe som ente litt mer dramatisk enn jeg håpet. Jeg reisete til jordmor og tenkte ingen frykt og fare, men når jeg kom inn til jordmor og satt og snakket med hun, ble ting plutselig snudd helt om. Jeg ble sendt rett opp på føden på Gjøvik sykehus med mulig vannavgang.

Når jordmor fortalte meg at jeg måtte rett opp på sykehuset for å se hva det var, og at om det var vannavgang ville jeg bli sendt rett til Oslo knakk jeg helt sammen. Jeg ble livredd for at det skulle være vannavgang og at jeg måtte bli fraktet til Oslo. Alle tankene som fløy igjennom hode mitt da. Hvordan skal vi gjøre det iforhold til Sarah-Isabell, Hvordan kan mamma være tilstede, Hvordan vil det gå med lille Thea-Aurelia osv. En hel haug bare fløy rundt i hode mitt, og jeg ble kjempe stressa.

Jeg kom meg fort opp på sykehuset og fikk vite at det meste sannsynelig ikke var vannavgang, heldigvis og fikk reise hjem. Også skulle jeg kontakte dem igjen dagen etter om det fortsatte som det hadde gjort den dagen. Jeg våknet dagen etter og ting var helt like så jeg dro til Lillehammer sykehus siden det er der jeg skal føde og er veldig fornøyd med Lillehammer sykehus. De tok en grunndig skjekk og trodde og håpet det bare var utflod. Men jeg måtte ligge der over natten for at de skulle være helt sikkre på at det ikke var noen vannavgang.

Mamma kom utover når jeg ble innlagt og var der sammen med meg, noe jeg var veldig glad for siden jeg var litt stressa.vi lå der over natten og heldigvis var det falsk alarm. Jeg hadde bare litt med utflod en jeg har hatt tidligere. Så etter en natt på sykehuset kunne jeg heldigvis reise hjem og ta det med ro, og vite at alt var bra med Thea-Aurelia.

Det var en vanskelig dager, fordi det var så usikkert hva som ville skje, samtidig var jeg glad jeg fikk være på sykehuset over natten for da viste jeg at jeg var i trygge hender og at de var der for å hjelpe. Men alt gikk fint og det er jeg veldig glad for.

Etter innlegget jeg skrev i går kveld har jeg fått spørsmål om jeg kan skrive et innlegg om forholdet til min mor. Og det kan jeg jo selvfølgelig gjøre, jeg og mamma har et veldig nært forhold, noe som dere sikker skjønte når dere leste innelgget som ble lagt ut igår.

Mamma og pappa har vært skilt siden jeg var liten, og jeg har bodd hos mamma. Jeg og mamma har alltid hatt et veldig nært forhold og har alltid vært der for hverdandre. Mamma er en utrolig viktig person i livet mitt, og jeg kan fortelle henne alt uannsett. Er det ting jeg er usikker på kan jeg bare spørre henne, er jeg lei meg for noe kan jeg snakke med henne. Vi snakker om nesten alt som er vanskelig og vondt, og har det utrolig koselig når vi er sammen.

Når jeg ble gravid med Sarah-Isabell hadde jeg mye press på meg, og jeg følte jeg mistet mange, fordi ting ble veldig vanskelig. Da var mamma min mamma, min venn og min nærmeste. Jeg hadde en utrolig tøff periode og mamma var den eneste jeg ville være med, jeg ville heller ikke være alene, så jeg og mamma var utrolig mye sammen. Så når jeg gikk gravid med Sarah-Isabell fikk jeg et enda sterkere forhold til mamma, fordi vanligvis i min alder er mamma bare mamma, og egentlig bare dum og teit, men for meg var mamma min gode venn og en utrolig viktig person og ha rundt meg.

I sommer valgte jeg å flytte hjemmefra av mange grunner. Jeg følte egentlig det var på tide og kommet seg til sitt eget, og begynne litt selv. Samtidig som jeg nå har et barn, og da er det best og bo for seg selv, selv om familien til mamma hadde et åpent hun til oss. Jeg flyttet da til Biri, i gjøvik kommune, og mamma bor i Gausdal. Det er ca. 1 time unna hverandre. Grunnnen til at jeg valgte det var fordi, i gausdal var det ikke noe til utleie da jeg så, og siden kusina mi bor på biri så jeg der også. Da fant jeg en passe stor leilighet, greit pris og fint plassert, og reiste på visning og fikk leiligheten. Da var det ikke et tema. Jeg var klar til å flytte ut og ville ikke gi glipp på tilbudet.

Det er jo ikke kjempelangt til mamma, men siden jeg ikke har bil og mamma ikke har bil, blir det jo mer tungvindt. Jeg er veldig glad i å besøke mamma og få besøk av mamma, og syns alltid det er veldig trist og si hade når hun reiser fordi jeg vet at hun kanskje ikke har mulighet til å komme på 1 måned eller kanskje lenger og det har ikke jeg heller. og det på grunn av skole, jobb, barnehage osv. Noe som fortsatt er litt rart for min del, men merker det egentlig best når mamma kommer på besøk eller jeg reiser på besøk dit.

Jeg ringer mamma hver dag og snakker med henne, trenger ikke å være noen spesiel grunn til at jeg ringer henne, kan være nok og bare si hei og høre stemmen hennes. Vi har et veldig nært og trygt forhold, og mamma er der alltid for meg, jeg er glad jeg har mamma, men angrer heller ikke på at jeg valgt å flytte selv om det kan være litt trist av og til.