Det å finne på ting som barna liker er utrolig morsomt. Den beste følelsen kommer når du ser har barna har det bra. Det å se smilet dems som betyr så utrolig mye og den gleden som lyser ut av øynene på dem.

Igår gjorde vi noe vi ikke har gjort før, vi tok med oss Sarah-Isabell opp til Svatsum og gikk oss en fin og rolig skogstur, der vi plukket bær og koste oss. Det var utrolig koselig. Sarah-Isabell storkoste seg hele turen og fikk en utrolig fin dag. Det varmer også oss foreldre når barna har det så bra så det ble en vellykket tur for hele familien, og noe som Absolutt må gjøres flere ganger.

Med min diagnose må alt planlegges og tenkes over. Jeg må alltid tenke på hvordan helsa er ikke bare for den dagen, men resten av uke, måneden, året. Jeg må alltid vurdere om det er ting jeg jeg kan gjøre, og fortsatt ha overskudd til alt det andre som skjer i tiden framover.

Det er utrolig tøft å måtte innse hvor mye jeg må legge til side, fordi helsa mi ikke tåler mer. Hvor mye jeg ikke kan gjøre fordi jeg skal ha overskudd resten av tiden framover. Hvor mye jeg må sette på vent. Jeg må ALLTID tenke på helsa først og hva slags gjøremål jeg må ha krefter til.

Jeg har alltid vært en jente med mye liv, som er med der det skjer, som vil fullføre ting, som setter meg litt høyere mål til meg selv, men likevel fullfører. Men denne jenta kan jeg ikke være lenger. Jeg må sette meg små mål av gangen. Tenke meg om en gang ekstra før jeg sier ja til å være med på noe. Planlegge dagen så jeg vet at jeg klarer å ta alle de daglige gjøremålene med barna og huset. Og samtidig da ikke slite meg helt ut.

Det er tøft å plutselig få beskjed om disse tingene, at det er sånn jeg må leve resten av livet. Jeg kan ikke bare tenke her å nå men jeg må ALLTID tenke fram i tid. Hvordan vil helsa være om 1 måned eller et halv år om jeg er med på dette. Jeg har lev et liv der jeg har hatt energi, brukt energi jeg ikke har hatt uten å vite konsekvensene. Men konsikvensene kom, og de er tøffe å ta innover seg, tøffe innse, uannsett hvor mye jeg kunne ønske at ting ikke er sånn, så er det sånn og det er sånn jeg må leve, resten av livet. Jeg har CP og må leve med de følgene som har kommet med det uansett hvor vanskelig det er å takle denne situasjonen.

​Igår var en dag full med opphold hele dagen og ingen tid til å skrive. Når jeg hadde en liten pause måtte jeg bruke den til å hente meg litt inn igjen og bare slappe av i senga. Dagen igår var en dag som jeg tok noen tester, og hadde endel om energiøkonimisering iforhold til min diagnoes CP. Da dette er noe som er velig viktig når det kommer til min helse.

På dette oppholde har jeg fått svar på ting som jeg ikke har vist så mye om. Jeg har fått svar på hvorfor ting er vanskelig, hvorfor ting har blitt som de har blitt. Jeg skal nå klare og komme meg opp igjen, klare å bli frisk og kanskje få tilrettelegging til ting jeg trenger hjelp til. Få hjelp, få støtte og komme meg opp igjen. 

På kvelden i går kom pappa og Iselin (lillesøsteren min) på besøk for å holde meg litt med selvskap noe som var veldig koselig. Etter mange kvelder på et sykehus var det godt å komme seg litt ut. Vi tok båten inn til Aker brygge og spiste der. Vi spise onkelig god mat og koste oss veldig. Det var kjempe koselig. Da fikk jeg kommet meg litt ut, fikk litt annet og tenke på, samtidig som jeg fikk en fin kveld med både pappa og lillesøster noe som ikke skjer så mye. 

Det var en travel dag på dagen igår og lite tid til å slappe av, men den endte med en fint kveld med mye god mat og kos. Men kan trygt si jeg ble veldig sliten av denne dagen og kjennner det veldig i kroppen. Samtidig som nattessøvnen ikke var så god idag fordi tanken gikk litt i surr. Men alt i alt ble det en fin kveld.