HIPP HURRA for Thea-Aurelia som er 2 år idag. Tenk at det er to år siden jeg lå på føden og skulle skvise deg ut. Og tid til å vente hadde du ikke, når du ført bestemte deg for å komme tok det ikke mer enn 2 min så var du ute. Tiden har gått så utrolig fort, jeg føler ikke det er så lenge siden du kom til verden og nå er du allerede 2 år.

Du er en jente med masse godt humør. Thea- Aurelia du er ei som alltid smiler, men vet også godt hva du vil. Du kan være klar på meningene dine, og er mammas lille gulljente. Du elsker og sitte på fanget å kose og bare slappe av. Men klarer heller aldri helt og sitte stille. Vi må alltid tulle litt og turne litt, for sitter du for lenge begynner maurene og løpe rundt i hele kroppen. Men mamma og pappa er kjempe glad i deg og håper du kommer til å storkose deg idag, og at dagen blir like super som deg!! Vi elsker deg jenta vår 

Thea-Aurelia du har en storesøster som elsker deg høyeren enn alt. Dere leker godt sammen, men krangler også litt. Når du er rundt Sarah-Isabell vil du gjerne herme etter alt hun gjør, og si alt det samme som hun. Du og Sarah-Isabell er helt fantastiske med hverandre, og jeg vet Sarah-Isabell er stolt av å være storesøstren din, selv om hun noen ganger er litt sur på deg.

Du og Sarah-Isabell finner stadig på bøll, og jeg kommer aldri til å glemme den morgenen jeg sto opp og dere har funnet fram sjokoladepålegget, og satt i senga med sjokolade over alt. Og dere satt som tente lys der i senga dere satt og, prøvde og tulle vekk at dere hadde gjort noe galt. Men uannsett hvor mye ramp dere finner på kommer mamma og pappa alltid til å være kjempe glad i dere. og det skal du aldri glemme.

Denne uken har vært en travel uke, med mye og forholde seg til. Det har vært ting hverdag, og kroppen er ganske kjørt etter denne uken. Jeg lever med en diagnose der jeg må høre på kroppen, og ta ting etter hvordan kroppen er, og det er ikke alltid like lett når du har ting å følge opp, og to barn som skal ha sin del. Og da er det viktig at jeg til tider får litt tid til og hente meg inn igjen.

Barna våres er borte fast en helg i måneden. Og for noen som kanskje høres mye ut, men jeg trenger det faktisk. Jeg trenger litt tid til å bare tenke på meg selv og helsen min. Og jeg kan jo ærlig si at det er godt å ha barnefri når jeg har det. Og det tror jeg alle foreldre kan kjenne seg igjen i . Det er ikke galt å ha barna borte en helg i måneden. Det er jo for barnas beste at vi har valgt å gjøre det sånn. 

Det kan være mange syn på akkurat det, men for meg så er det faktisk nødvendig. Jeg trenger at noen kan hjelpe meg litt av og til, og sånn er faktisk livet mitt. Jeg mener at alle foreldre trenger litt fri iblant, og noen trenger mer hjelp enn andre for å få til foreldre livet. Og min helse er bare sånn. Men da er det godt å vite at barna trives der de er, og at de har det bra.

Jeg kan selv kjenne på den følelsen av at jeg faktisk har barna borte en gang i måneden. Men det er noe jeg bare må tenke at er riktig. For jeg vet at mine barn får det bedre om de har en mor som er frisk, ihvertfall så frisk som vi får til. Og det er ikke noe galt i det. Ja barna mine er borte en helg i måneden, og det er livet vårt. Men skal jeg være helt ærlig så er det faktisk litt godt å ha den tiden til å kun tenke på seg selv. Og det er noe alle foreldre kan kjenne på, selv om det ikke er det som folk snakke høyes om.

Akkurat det med rullestol er noe jeg vil legge frem i sosiale medier. Nettopp fordi det er veldig vanskelig å sette seg ned i en rullestol i offentligheten idag. Du får blikk i alle kanter. Jeg er en rullestol bruker av og til. Og det høres sikkert ganske rart ut, men det er sant. Jeg bruker ikke rullestol hjemme og på butikken. Jeg bruker ikke rullestol om jeg skal til legen heller.

Jeg har et behov for å bruke rullestol om jeg skal på kjøpesenter, lange turer eller skal ut og jeg vet det blir mye belastning for beina. Jeg trenger rullestolen fordi kroppen min blir veldig sliten og beina blir både vonde og vanskelig å få med seg. Det virker kanskje rart for folk rundt at jeg sitter i rullestol. Noen vil som kjenner meg kanskje tenke: "hvorfor sitter hun i rullestol, hun kan jo gå". Men sannheten er faktisk sånn at det er ikke alle som sitter i rullestol pga en amputert fot eller som er lam fra livet og ned. Det fins så mange grunner til å bruke rullestol, og grunner du kanskje ikke vet om. Men jeg syns alle rullestolbrukere uansett grunn er utrolig sterke og tøffe. 

Tenk på de som må sitte i rullestol dag ut og dag inn. De drar ut på ting. De bryr seg ikke, eller de viser det ihvertfall ikke. Og de må bare godta at livet er sånn. Og det står det virkelig respekt av. For jeg som har fått rullestol, og kjenner på den følelsen det er å sette seg ned i en rullestol syns det er utrolig hvordan heltids rullestolbrukere klarer å godta det. For det er ikke alltid like lett. Så det er stor respekt av rullestolbrukere.

Det kan være så utrolig mye grunner til å sitte i rullestol. Noen må sitte i rullestol hele tiden, mens noen må bruke det som avlastning. Jeg har aldri hatt behov for rullestol i barndommen min, men i en alder av ca.18 år fikk jeg brått en vurdering som sa at jeg skulle begynne med noe som heter transport rullestol. Det er en rullestol som jeg skal bruke når jeg er ute på ting og vet det kan bli en lang dag eller mye gåing. Men er det bare å sette seg ned i en rullestol og late som ingenting?

Det er det så langt ifra. Det er utrolig vanskelig å vende seg til å bruke en rullestol. Og jeg syns det er ekstremt vanskelig å sette meg ned i den fordi jeg klarer å gå. Jeg sitter ikke i rullestolen fordi jeg ikke klarer å gå, men fordi kroppen min trenger det. Jeg syns det er kjempe vanskelig å sette meg ned i rullestolen, og det er langt over dørkarmen når jeg vet den må være med. Det er også flere ganger jeg ikke vil ha den med, fordi jeg ikke vil sitte i den. Men hvem straffer det seg for? jo meg.

Barna trenger en mamma som  har en kropp som fungerer. Barna trenger en mamma som tar tar hensyn til helsa. Jeg trenger også å fungere. Jeg trenger å klare å gjøre alle de tingene jeg skal  ha gjort iløpet av en dag. Jeg trenger å være i stand til å leke og være der 100% for barna. Men uansett hvor mye jeg ønsker at ting skal være fint, så har jeg så utrolig mange ting jeg må venne meg til. Så utrolig mange ting jeg må godta, og så utrolig mye å ta hensyn til. Og uansett om jeg vil eller ikke så tar det tid. Det er ikke gjort over natten. Jeg må lære meg og godta meg selv for den jeg er og de tilpassninge jeg trenger, for uten dem kan jeg risikere å bare bli enda dårligere.

Jeg syns det står stor respekt av rullestol brukere. Jeg syns det er helt utrolig og se hvordan rullestolbrukere har lært seg å godta at ting er sånn. Jeg kunne ønske det var lett og vende seg til, og at det bare var og sette seg ned i den, men det kan jeg skrive under på at det ikke er, og jeg har en lang vei igjen å gå. Men jeg vil bare si at det er så utrolig stor respekt til mennesker i rullestol. Det er ikke alltid like lett og det er kanskje lett å glemme dem litt, men hvis man teker litt over det så er det egentlig ganske utrolig hva de faktisk har klart og vende seg til, og hvor selvstendig de fleste er til tross for sine utfordringer.