Det å bli gravid i en alder av 16 år var ikke bare lett. Og tiden etter jeg har fått barn har også bydd på mye utfordringer og vanskelige tider. Det å føle at man aldri strekker til. Eller ikke har mulighet til å gi barna alt man ønsker. Den biten tror jeg kanskje man kan kjenne på uansett alder.

Men å være 16 år, usikker på seg selv, og redd for hvordan ting vil bli. Det er en følelse jeg kjente og kjenner mye på. Nå er jeg 20 år og har to barn, og jeg har fortsatt en usikkerhet inni meg.

Noen ganger kunne jeg ønske at barn kom ut med en fasit. Alt du hadde en bruksanvisning på hvordan et barn skal oppdras. Tenk så godt det hadde vært. Hadde jeg slippet den usikkerheten da?

Vi er en familie på 4 og drømmen om flere barn kommer stadig innom. Men så må jeg begynne og tenke. Kan jeg ta et barn til inn til verden nå. Har jeg det som trengs for å oppdra et barn til. Og når jeg tenker sånn er svaret nei. Selv om drømmen om et barn til er der vet jeg at jeg har en lang vei å gå før jeg i det heletatt kan begynne og tenke på det. Et barn trenger stabilitet,trygghet og en mor som kan være der 110%. En mamma som kan lære dem å finne tryggheten i livet og hva som er rett og galt. Og det er ikke noe jeg kan gi til et barn til akkurat nå.

Det er utrolig vondt p vite og innse at ting er som det er. At jeg har en så lang vei å gå, og til tider ser veien helt håpløs ut, at jeg aldri vil nå målet. For når et problem løses kommer en ny kamp som må kjempes. Når du tror ting begynner og ordnes bekker en ny bru sammen, og jeg må sakte med sikkert prøve å bygge den opp igjen. Jeg har mye å ta tak i og mye og fokusere på, samtidig som jeg skal være en god mamma. Og selv om det eneste jeg vil er å være der for barna og passe på at dem har det bra, er ikke det alltid like lett. Når du gjør alt du kan, og likevel føler at det du ikke gjør er bra nok.

Jeg håper jeg en gang vil bli kvitt all den dårlige samvittigheten, all usikkerheten. Og kunne begynne på nytt. Kunne stå opp å smile til dagen og tenke at dette kommer til å bli en fin dag. Kunne gå ut og føle meg trygg på mine menninger og vurderinger. Den dagen håper jeg en dag vil komme, men veien er lang og jeg må kjempe hverdag, og kanskje en dag vil jeg oppnå målet. Det å være mamma er ikke lett men heler ikke umulig.

Det er mange ganger hvor jeg sliter med dårlig samvittighet. At jeg sliter med å si til meg selv at jeg har gjort det riktige. At jeg kan akseptere NEG selv og mine følelser. Jeg sliter med mye og det er ikke til å legge under en stol. Jeg vil så gjerne få til alt jeg vil hverdag, men jeg som alle andre får ikke til alt jeg vil i mitt liv.

Jeg kunne ønske jeg hadde et bedre forhold til meg selv. At jeg viste hvem jeg selv er. Men jeg som sikkert mange andre trenger litt tid til å finne meg selv. Det er ikke gjort over nattan. Jeg har opplevd mye iløpet av mitt korte liv, og kanskje mer enn mange på min alder. Og det er kanskje vanskelig for mange og se at alt ikke er like enkelt, men jeg må fordøye ting. Jeg får aldri tid til å godta meg selv, jeg får aldri tid til å vene meg til nye utfordringer.

For så fort en ting skjer venter resten bare i kø. Jeg er snart 21 år og opplevd mye de siste årene. Jeg har fått to barn, vært i en barnevernssak i snart 4 år. Hatt en fysisk helse som stadig blomstrer mer ut og en del hjelpemidler og beskjeder jeg bare på godta.

Når jeg skriver at jeg har vært i en barnevernssak i nesten 4 år gjør sikkert mange opp seg endel tanker. Og det kan jeg skjønne, men jeg har nesten hele veien ville hatt barnevernet der selv. Jeg syns det er en trygghet og ha den der og kunne lære og dele ting med dem som er en utfordring i hverdagen.

Jeg skal ikke legge under en stol at ting er tøff for meg. Og jeg skulle så ønske at jeg kunne sitte og skrive en blogg om det fantastiske livet som ikke har noen feil, men da blir jeg sittende og juge. Jeg vil dele min tid både med oppturer og nedturer, for det er sånn livet er. Ingen har et 100% perfekt liv og sånn er det. Og jeg ønsker og dele det virkelige livet. Og håper dere vil være med å følge det. For ja jeg er en omsorgsperson for mine barn men jeg trenger ikke å være perfekt forde.