Gårsdagen var en helt fantastisk dag. Jeg og Espen valgte å reise innover til Oslo, og gå litt rundt der og kose oss. Og det ble en veldig vellykket tur. Vi tar ekstremt mye bilder når vi finner på ting, og leiter hele tiden etter nye, fine steder og ta bilder på. Om vi reiser oppover til fjellet eller om vi bare kjører eller går rundt å finner steder og ta bilder er veldig forskjellig. Men igår valgte vi å reise inn til Oslo, og finne fine plasser og ta bilder der.

Det ble en suksess. Vi fikk tatt masse fine bilder og fikk en ekstremt koselig tur. Vi var en tur på aker brygge, slottsparken og litt forskjellig. Vi fant utrolig mange fine steder og ta bilde, og vi kunne sikker gått rundt der og tatt bilder i 24 timer, om det ikke hadde vært for at det var små kaldt og at man blir sliten av all den gåingen. Men vi var der noen timer og gikk egentlig bare å så oss rundt og tok bilder. 

Denne gangen var ikke turen så spontan. Vi valgte dagen før at vi skulle ta turen innover, og pakket derfor ned kameraer og alt utstyr vi trengte. Vi hadde med to kameraer og flere type linser, så skulle egentlig tro jeg var ute med en ekte fotograf for å ta bilder til er intervju eller noe, hahah. Men det er egentlig veldig greit, fordi vi deler veldig den interessen. Vi kan holde på med det i flere timer, og det føles ut som vi bare har brukt 1 time. Samtidig er Espen veldig positiv til bloggingen min, så når vi er sammen får jeg tatt endel bilder jeg kan bruke på bloggen. 

Jeg syns det er kjempe godt, at Espen er så opptatt av at jeg skal blogge, at jeg skal legge ut innlegg, og spør hver dag har du lagt ut noe innlegg idag. For selv om jeg har drevet med bloggen lenge, er det veldig godt å ha en person som er positiv til bloggingen, som hjelper meg med bilder og det jeg eventuelt trenger hjelp til. 

I løpet av dagen vil det komme ut en video fra dagen i går. Der kan dere se litt av hvordan turen var. Jeg er kjempe fornøyd med turen, og koste meg kjempe masse. Men samtidig ble jeg veldig sliten så dagen idag blir helt rolig, men det var vært det på alle måter.

1.Mars 2018 blir jeg lagt inn igjen. Jeg blir lagt inn på øyeblikkelig hjelp på Reinsvoll, som er en lukket avdeling. Men denne innleggelsen skulle ikke bli som de tidligere innleggelsene. Jeg ble for første gang tatt på alvor, jeg ble hørt, ting ble tatt tak i. Lille Emilie som hadde ropt om hjelp i så mange år, men som ikke ble tatt på alvor ble plutselig hørt. Jeg tenkte for at: «Nei, dette er en felle, det er ingen som vil høre på det jeg har å si. Så det er sikkert bedre og bare hode munn lukket. For ingen vil bry seg uansett, og det eneste jeg kommer til å bli stemplet for er at jeg er gal» Skulle jeg få enda en ting jeg måtte forholde meg til? Skal jeg da igjen kjempe en kamp der folk tror jeg er gal, og ute av stand til å ta meg av barna, og meg selv. Tenk om jeg blir innlagt resten av mitt liv.

Frykten ble så stor at jeg valgte og ikke si noen ting. Legen spurte og gravde, men fikk ikke ut et ord. Han konkluderte igjen med at jeg skulle skrives ut 5. mars 2018. Igjen ble  jeg da sendt tilbake til samme dritten som jeg var vant til å leve i. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å håndtere dette, med så mye selvmordstanker og selvskading. Jeg kommer meg ikke gjennom dette uten hjelp, men samtidig er det heller ingen som kan hjelpe meg heller. Det er ingen som vil høre på hva jeg har å si. 4.mars 2018 valgte jeg derfor å ta mitt eget liv. Alt var tilrette. Jeg skulle stikke av fra den lukkete avdelingen på Reinsvoll. Lett kled en mars natt, med masse snø og mange minus, og forhåpentlig vis fikk Emilie lov til å slippe. Emilie fikk endelig hvile. 

Jeg gjorde alt klart.  Jeg måtte få opp låsen på vindu, og den enste måten å gjøre det å var ved hjelp av spenner. Jeg søkte meg opp på YouTube for å se videoer av hvordan det skulle gjøres, og holdt på i det lange og breie. Og passet på at ingen skulle skjønne hva jeg dreiv med. Men det lyktes ikke. De ansatte på Reinsvoll skjønte at noe ikke var som det skulle og vipps ble hele rommet ransaket, for både ting jeg kunne skade meg med, og ting jeg kunne bruke for å  lirke opp låser. Planen gikk igjen rett i vasken, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve sånn som dette lenger. Jeg husker det streifet meg at jeg skulle hjem dagen etter, og da fikk jeg full mulighet til å gjøre det jeg tenkte. 24 timer til, det kunne jeg godta bare jeg fikk slutt på livet snart. Ja jeg hadde to barn, men de var jo dratt vekk fra meg. Barna så aldri at mamma selvskader seg, eller at jeg prøvde å ta mitt eget liv. For de skulle ikke vite det. Selv om det viktigste barna har er en mamma, var det eneste jeg klarte å tenke at barna hadde det bedre uten en mamma. Uten en som bare ødela for alle. En mamma som alltid kom til å være syk, og stadig måtte legges inn. En mamma som bare var til bry for alle andre, og bare lagde masse problemer. Jeg klarte ikke å se at jeg var en viktig person for dem lenger, og jeg fikk dette også bekreftet av barnevernstjenesten da de valgte å ta barna og kreve omsorgsovertagelse. 

Jeg våkner 5. mars 2018 og vet at endelig skal jeg hjem eller inn på DPS Døgn. Jeg fikk friere tøyler og uansett hvor jeg ble sendt kunne jeg klarer å ta livet mitt. Jeg var lei av å høre stemmer  og se personer som ikke var der også videre. Jeg klarte ikke se klart på livet. Det eneste jeg karte og se var at jeg var i veien for alle andre. At jeg ikke strakk til på de områdene det forventes at jeg strakk til. Og jeg følte at uansett hva jeg gjorde så fikk jeg følelsen av at jeg ikke var bra nok for noen og at ingen kunne hjelpe meg.

Innleggelsen ble ikke avsluttet 5.mars. Jeg var ikke stabil nok, risikoen var for stor. Så det å komme ut ble et problem. Der satt jeg med kontinuelig tilsyn. Der de fulgte med på do og i dusjen. Uansett hva jeg skulle var det med personalet. Jeg fikk god hjelp og var der i mange mange måneder. Men det som er helt sinnsykt er hvor mye bedre jeg ble i løpet av tiden. Jeg kom inn der og var helt bestemt på at jeg ikke klarte mer. Jeg hadde mistet barna, og det hadde knust meg helt til bånd. Jeg følte meg bare som et problem for alle, men så fikk jeg hjelp, og kom meg sakte men sikkert oppover. Vi kunne begynne å jobbe sammen, jeg klarte å ta imot hjelp, og etterhvert som tiden gikk ble jeg bedre og bedre og tilslutt kunne jeg reise hjem.

Jeg var i et stadige i livet som kunne endt fatalt, men fordi jeg fikk den gode hjelpen, og klarte og kjempe videre etterhver så kom jeg meg på beina igjen. Ikke vær redd for å be om hjelp og det trengs. For det fins hjelp, uansett hvor langt nede du er så fins det hjelp, og det er ingen skam å be om hjelp!