Den siste tiden har det vært veldig stille på blogg fronten. Det av mange grunner. Det har seg sånn at det i perioder ikke er like lett og skrive og dele. At jeg i perioder har mer enn nok med meg selv og det å klare å godta de tankene jeg her og de følelsene jeg har. Og når jeg har nok med meg selv legger jeg ofte bloggen til side bevist. Det er av mange grunner, aller mest for å skåne meg selv, men også for at jeg skal ha litt kontroll på hva jeg legger ut, hva jeg deler og at det jeg deler blir skrevet på riktig måte.

Det er vært en periode nå i det siste, hvor jeg har syns det vært vanskelig å dele, ikke fordi jeg ikke vil, men rett og slett fordi livet mitt har tatt en ny vei. En vei som jeg syns både var bra og skummelt. Jeg måtte godta noen følelser som ikke var lett, og jeg har måtte innse at jeg faktisk trenger den hjelpen som jeg nå har godtatt. Jeg har nemlig flyttet inn i en 24 timers bemannet bolig. Det vil si at jeg bor i en leilighet for meg selv, men jeg bor i et bofelleskap, der det er folk som jobber 24/7. Det gjør at om jeg trenger hjelp har jeg mulighet til å få den hjelpen med en gang. Sender jeg en melding eller ringer opp til dem som jobber her kommer de ned og hjelper meg igjennom det som er vanskelig.

Og det har på mange måter hvert veldig vanskelig. Det å legge følelser og tanker på bordet er ikke alltid like lett. Det krever mye, og noen ganger føles det helt umulig. Det å ringe opp og si at nå trenger jeg å ha noen rundt meg, det er på ingen måte lett. Jeg håper og tror det vil bli lettere med tiden, men nå i starten er det veldig vanskelig. Men jeg kan også få hjelp til andre ting. Jeg kan få hjelp til å gjøre husarbeid, hjelp til handling, matlagning. Egentlig hva jeg vil. Er det noe jeg vil ha hjelp til eller om jeg ikke ønsker å gjøre noe alene så er det noe dem som jobber her kan hjelpe meg med. Det er en langprosess og godta dette, men samtidig vet jeg at jeg nå har tatt et skritt i riktig retning.

Nå har jeg hjelp rundt med 24/7 om jeg trenger det og det er utrolig godt å vite også. Det å vite at det er noen som vil hjelpe meg, og at de bryr seg. At de ønsker og være der for meg når jeg har det tøft. Det er en helt ny vei og gå, men jeg tror og håper at dette vil hjelpe meg mye, og få meg til å komme meg opp igjen. Og at jeg når få stabilitet og trygghet det er utrolig viktig.