Det er mye fordommer rundt psykisk helse. Du kan møte en person når du er på butikken og personen kan virke helt frisk og fin. Men du vet likevel ikke hvordan personen har det innvendig. Du kan møte på en person som virker å være glad og fornøyd med livet og brått uten å skjønne noen ting har personen tatt sitt eget liv.

For mange kan det å gjøre enkle oppgaver som å gå på butikken eller andre hverdagslige gjøremål oppleves som en stor mental belastning. Redselen for å møte på noen du kjenner på butikken for eksempel der den andre part kanskje vil slå av en prat, men du selv egentlig bare vil hjem og har mer enn nok med deg selv og dine gjøremål for dagen. Personen du har møtt tenker at hvorfor kan ikke du være i jobb du som har klart og strikke 3 gensere den siste måneden. Men det kan virke helt forskjellig for personen det gjelder. Psykisk sykdom er ikke som mange andre sykdommer. For psykisk sykdom er ikke synlig utenpå. For folk rundt kan alt virke fint selv om ting ikke er bra.

Jeg har møtt mye fordommer. Det er mange som ikke har forståelse for hvorfor jeg blant annet ikke kan være i jobb. Hvorfor jeg ikke har frihet. Venner som kanskje ikke skjønner hvorfor jeg må ha med meg personalet når jeg er ute. Eller hvorfor jeg brått kan være innlagt. Det som er så synd er at det er ikke bare jeg som møter disse utfordringene i hverdagen. Det er ikke bare jeg som sliter med disse tingene. Det er flere. Mange mener det ikke er en skam å slite psykisk, men det å si du sliter psykisk ligger langt inne for de fleste. Det å fortelle at de har et problem er overhode ikke lett. Mange tror kanskje at det er godtatt i dagens samfunn, men det er en lang vei igjen å gå der. Jeg vet ikke om det er fordi folk er redde. Om det er fordi folk ikke vet hvordan man skal forholde seg til det.

Det er ikke alltid lett og forholde seg til en psykisk syk person, men det viktigste du kan gjøre som venn for eksempel er bare å vise at du er der. Det jeg setter mest pris på når jeg møter venner eller sånt er at dem skal oppføre seg som de alltid har gjort. At dem skal møte meg som de ville møtt hvem som helst annen venninne som er frisk. Det værste jeg opplever er når folk behandler meg som er jeg er syk, at folk trekker seg unna. Man trenger ikke å være endel av de dårlige dagene, men for all del kjenner du noen som sliter psykisk bare hvis at du er der, og behandle dem som om de er friske. Ikke hver redd for å tråkke feil, ikke hver redd for å møte personen som normalt. For psykisk syke er akkurat som alle andre, de har bare noen større utfordringer i hverdagen som er vanskelig å takle. Vi er normale mennesker, men har bare store mentale utfordringer med å takle enkelte eller flere situasjoner i hverdagen.

Nå har vi kommet inn i 2020, og et nytt tiår starter. Det jeg skal dele med dere nå er litt rart, men det er faktisk sannheten. 2019 har vært mitt mest krevende år, det har vært fult av innleggelser både i psykiatrien og på sykehuset. Det har vært et år med masse ambulanse, politi og tvangsbruk fra helsevesenet. Det har vært et år der jeg har svevd mellom liv og død utallig ganger. Der jeg har ligget på intensiven for feks i koma og ingen har vist om jeg har kunne kjempet meg tilbake. Men jeg har klart å kjempe meg igjennom dette selv hvor alvorlig det har vært. Og mange vil vel si jeg har hatt flaks. Jeg kan vel si at det er mange som aldri i verden trodde at jeg kom til å være på denne jord når 2019 var over. Men her sitter jeg, og fortsatt kjemper kampen!

Mange mener man er egoistisk når noen velger å forlate verden. At man ikke tenker på pårørende, og alle de etterlate. Ja det er trist og tungt for pårørende og etterlatte, men er det egoistisk? Når du står der klarer du ikke tenke at det blir tungt for dem. Du tenker at dette er siste utvei, du tenker kanskje at du bare er i veien for folk rundt deg. Jeg har selv vært der mange ganger. Og i mitt tilfelle feks er det eneste jeg klarer å tenke at jeg er til bry for alle andre. At alt vil bli bedre for dem rundt meg når de slipper å forholde forholde seg til mine problemer. At det ikke fins noen anen vei å gå, at ingen klarer å hjelpe meg vidre. Og jeg tror mange som har vært i samme situasjon kan kjenne seg igjen.

Så ja man kan kanskje si at man er egoistisk, men vi glemmer og tenke at den personen som står oppi det er ikke frisk. Den personen klarer ikke å tenke rasjonelt i det øyeblikket eller i den tiden. Jeg kan snakke av erfaring, og det er veldig rart for meg å tenke tilbake på forskjellig episoder. Der jeg egentlig bare har vært heldig at det har gått bra. Jeg har hatt mange episoder der kroppen har måtte kjempe for livet. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i familien eller fordi jeg ikke bryr meg om hvordan dem vil ha det i ettertid. Det er bare det at jeg klarer ikke tenke den tankegangen. Jeg klarer ikke å se at jeg utsetter familie for noe vondt, jeg tenker heller at det er det beste for alle parter. Jeg klarer ikke å se noen annen utvei, jeg ser bare en vei, og det er det "riktige" for meg der og da.

Og jeg vet hvordan det er å miste noen som betyr noe. Jeg vet hvordan det er å miste noen pga psykisk sykdom, og det er ikke lett som etterlatt å takle det, men jeg har jo selv vært der mange ganger, og vet at personen selv ikke klarer å tenke den tankegangen selv. Så er man egentlig så egoistisk? Eller er det bare at man ikke klarer å tenke rasjonelt? Hva er din mening?