Nå tenkte jeg å ha en ny spørsmålsrunde. Men denne gangen ikke lik de andre. Denne gangen tenkte jeg å ha en spørsmålsrunde til personalet som jobber på meg til en hver tid. Når jeg velger å ha en sånn spørsmålsrunde der personalet på meg svarer, må de svare ut ifra taushetsplikten sin. Det vil si at det ikke er sikkert at vi kan ta med alle spørsmål som kommer hvis det skulle komme spørsmål dem ikke kan svare på.

Men vi velger likevel og prøve en spørsmålsrunde der boligen svarer. Dette for at dere kan få et mer innblikk i hvordan dem jobber på en sånn plass og med et sånn tilsyn. Håper dette er noe som kan være spennende. Så er det noen spørsmål dere lurer på eller har lyst til å vite mer om så sleng inn en kommentar i kommentarfeltet.

Hei. Som jeg har skrevet tidligere skulle jeg komme med en video fra jeg og Espen hadde permisjon. Dette har tatt litt tid da det var veldig mye å gå igjennom, pluss at jeg har vært nødt til å tenke på helsa først. Det har seg sånn at mine dager kan være veldig forskjellig og dette gjør også at jeg ikke alltid kan skrive eller jobbe med bloggen. Jeg prøver å holde dere oppdatert hver dag, noe som krever mye jobb. Jeg driver nå og lager opp innlegg og jobber med bloggen slik at dette skal vær mulig selv om jeg dagsformen min gjør at jeg ikke kan sette meg ned og skrive. Så gleder meg stort til å begynne å oppdatere gjevnligere igjen!

Håper dere liker videoen, og er det noe dere lurer på sleng inn spørsmål i kommentarfeltet!

Hei å hopp alle sammen.

Som Emilie har skrevet tidligere, så håpet hun at jeg ville skrive et gjesteinnlegg, om hvordan jeg har det når jeg er med Emilie på gode og vonde dager.. JA! Hvem vil da ikke det.

Starte så smått fra begynnelsen. Vi møttes på sykehuset Reinsvoll, som er et psykriatisk sykehus. Selv om jeg også var innlagt der var jeg "frisk" i forhold til Emilie. Jeg hadde ikke noen som passet på meg 24/7. Merkelig nok var det ved bordet med puslespill vi møttes. Å der satt vi stort sett hele dagen. Det ble vel totalt 4500 brikker. Innen kort tid var vi samme. Og jeg var skrevet ut. Vi var sammen i litt over et år, men valgte da å gjøre det slutt.

Da vi ble enige om at det ble vanskelig for oss begge å være sammen pga. avstand og helse. Men det var likevel var det ingen tvil om at vi skulle være venner. Da vi hadde veldig mye tilfelles feks. fjelltur, fotografering, historien vår innen psykisk helse og ikke minst de fjerne og spontane tingene vi finner på. Utrolig at vi i det hele tatt finner hjem igjen noen ganger. (kart, kompass og GPS er oppskrytt)

Nå i disse dager har vi et så utrolig godt vennskap. Så mange lurer på om hvor lenge vi har vært sammen! Men som gode venner som vi er, støtter vi hverandre i gode og vonde dager.

Mange lurer nok på hvordan jeg håndterer det når Emilie blir ordentlig dårlig! Svarer er så enkelt at jeg støtter henne og hjelper til. Vet ikke om hvor detaljert jeg skal skrive hvordan dårlig Emilie blir, men kan si det slik at jeg må bruke ganske god tid for å berolige henne. Håper dere lesere forstår meg riktig, men etter jeg ble kjent med Emilie har jeg også blitt interessert i helsefaget og i psykiatri, så det at Emilie blir dårlig er litt interessant også. Da jeg både lærer og merker hvordan psykiatri fungerer. Men jeg tar Emilies sykdom veldig alvorlig. For meg er det litt tøft under og etter Emilie har vært syk, og må gå litt i meg selv og samtidig snakke litt med helsepersonell rundt meg, ut ifra hvor vi da er, og hvem som har mulighet til å snakke litt. Etter jeg har fått puste ut og fått litt energi er det bare å vente til hun kommer seg 100%. Vis hun blir lagt inn på sykehus må jeg bare reise hjem. Vi holder alltid kontakten og hun forstår at jeg vil reise hjem vis jeg føler for det etter hun har vært syk. Emilie skal ha det at hun blir veldig sjelden syk når hun er med meg. Hun gløder av glede og ser ut som hun ikke har noen utfordringer i livet. Jeg er nok hennes medisin sammen med friluft.

VELDIG VELDIG GLAD I DEG EMILIE💙 Jeg vill ikke miste deg verdens mest klønete, spontane, fotogene vennen min.