Hvordan kan personer som ikke aner hva psykiatri innebærer ta et valg på hva som er best for pasientene? Tenker de som bestemmer på konsekvensen dette vil medføre? Hvordan skal det legges opp en tilsvarende tilbud som dekker alle behovene for en psykiatrisk pasient? Har de som bestemmer egentlig fått med seg alvoret? Det er skremmende at folk kan sitte å bestemme og beslutte uten å vite hvordan dette vil påvirke pasientene. Dere må slutte og tenke økonomi framfor liv og helse. Se alvoret av det som nå skjer.

Det å velge å legge ned IS Reinsvoll og Sanderud er ikke det beste for pasientene. Vi trenger en tilpasset plass der det er egnede omgivelser rundt oss, og dette må tas på alvor! Vi trenger en ro rundt oss for å kunne klare å komme oss til hektene igjen. Det kommer inn pasienter med med abstinenser, indre uro og følelser som går opp og ned hele tiden. Da er behovet for ro ekstremt viktig. Dette for å klare å finne tilbake til seg selv og rydde opp i tankekaoset innvendig eller abstinenser, og det har Reinsvoll alle muligheter til. Hverdagen ute i samfunnet har mange gjøremål og forventinger over hvordan man skal fungere i hverdagen. Men det å gjøre dette i praksis er ikke enkelt når du har utfordringer med å takle alt det vonde som spiser deg opp på innsiden.

På IS Reinsvoll har pasientene som er innlagt en tilrettelagt mulighet til å kunne finne på aktiviteter ut ifra ønsker og funksjonsnivå. Reinsvoll har f.eks tilgang på fine naturomgivelser som brukes mye for alle pasienter. Både langtidspasienter, pasienter som er innlagt mot sin vilje og pasienter som bare har behov for en pause fra den vanskelige og hektiske hverdagen de lever i. Dette er muligheter pasienter og ansatte setter pris på at vi har, og som er en viktig funksjon for pasientene. Dette er også noe som blir brukt av nesten alle pasienter på daglig basis. Men dette vil vi miste om vi flyttes til et storsykehus. Vi vil miste friheten, og den lille biten som kan skape en positivitet i den vonde og krevende hverdagen. Reinsvoll har en unik plassering med tilbud som f.eks stall, svømmebasseng og treningsrom, der vi også da har tilgang på hjelp med en gang om det skulle være et akutt behov for assistanse.

Det å bygge opp en god og fungerende psykiatrisk avdeling er noe som tar tid. Det er ikke bare å ansette folk, og håpe at avdelingen blir bra. Mange av de ansatte på Reivsvoll jobber ikke bare der for å ha en jobb. Dem jobber der for å hjelpe dem som kommer inn. Det jobber der fordi dem bryr seg om hvert enkelt menneskes liv og helse. Det tar fort 10 år å skape en godt og fungerende arbeidsmiljø. Ved å legge sammen rus og psykiatri på et storsykehus vil det gi mange konsekvenser. Det vil bli mindre sengeplasser og null tilgang på å komme seg ut å bevege seg blant annet. Det å få mindre sengeplasser vil også medføre at det vil bli vanskeligere for pasienter å få den hjelpen dem trenger. Og dette skal gjøres selv om psykiatrien bare øker. Det å ikke ha tilgang på gåturer i rolige omgivelser kan fort skape mer uro blandt enkelte pasienter på avdelingene, noe som fort kan påvirke andre pasienter rundt. Det er ingen hjelp i å kunne få en luftegård, vi trenger mer enn dette. Vi trenger tilgang på ro, det å kunne bevege seg og det å kunne lande fra en hektisk og krevende hverdag. Det å kunne skjermes fra andre mennesker. Dette glemmer de som bestemmer å tenke på, fordi dem ikke vet hvordan det er å være en psykiatrisk pasient. Det er skremmende at de som sitter med en håndbok på hvordan ting fungerer skal bestemme hvordan ting skal være uten å høre på oss som faktisk står oppi dette. Det er ikke sånn at man kan sitte med en håndbok å vite hva som er til det beste. Psykisk helse er forskjellig for hver individ. Vi alle mennesker har forskjellig behov, og en bok kan ikke forklare hva som fungerer best for alle mennesker.

Det er skremmende at vi skal slås sammen til et storsykehus, der tilgangen på hjelp vil bli enda vanskeligere fordi det ikke er nok sengeplasser. Vis vi ser i media kommer det stadig fram at psykiatrien bare vokser og vokser. At det blir mer og mer pågang på akutt psykiatrien. Da er det veldig rart at de som bestemmer velger å heller bygge nye avdelinger, med enda mindre sengeplasser. og ta fra oss friheten og heller sette opp en luftegård. Skal vi virkelig velge å tenke økonomi framfor liv og helse til mennesker? Isåfall er det en skremmende tid for personer som sliter. Vi kan spare penger på mange ting her i landet, men vi kan ikke spare penger på helseomsorgen i Norge. Vi kan ikke tenke økonomi framfor liv og helse til mennesker. Det går faktisk ikke.

Jeg har vært inne i akutt psykiatrien i over 4 år. Jeg har vært en svingdørspasient over lang tid. Jeg hadde ikke lev idag om Reinsvoll ikke hadde eksistert. Jeg har levd de siste årene med kontinuerlig oppservasjon i mange år både hjemme og inne på Reinsvoll. Lenge så det ut til at det ikke var mer å gjøre, at alt var prøvd ut. Men etter utallige innleggelser, og alvorlige situasjoner søke Reinsvoll meg inn til et nytt behandlingsprogram. Selv hadde jeg ikke troen på at det ville fungere. Jeg tenkte at jeg ville leve resten av livet som en svingdørspasient i akutt psykiatrien og i en bemannet bolig med 2 til 1 bemanning, og fotfølging overalt hvor jeg gikk. På do, når jeg dusjet, vis jeg hadde besøk osv.

Reinsvoll søkte meg videre til behandling og jeg valgte å prøve. Dette resulterte i at jeg fikk flyttet ut av boligen. At jeg fikk meg samboer, og nå lever et mer normalt liv igjen. Reinsvoll fant en behandling for meg som fungerte. Reinsvoll hjalp meg til å komme meg ut i verden igjen, og kunne leve normalt igjen. Jeg har fått et liv tilbake. Et liv jeg ikke har hatt på mange år. Jeg er kanskje ikke ferdig behandlet og kan fortsatt ha behov for helsehjelp, men jeg fikk muligheten til å komme i en prosess der jeg kan lære meg å leve igjen. Uten Reinsvoll ville jeg aldri kommet hit jeg er idag. Uten Reinsvoll ville jeg fortsatt bodd i en bolig med bemanning 24 timer i døgnet.

Jeg kan ærlig si at jeg vet hvordan det er å være innlagt i akutt psykiatrien. Jeg vet viktigheten av å ha en tilrettelagt mulighet til å gjøre aktiviteter under innleggelser. Hvor viktig det er å ha ro rundt seg for å komme seg opp igjen. Viktigheten av å være skjermet fra andre mennesker og ro til å klare å komme seg på beina igjen. Jeg syns det er skremmende at vi nå skal flytte psykiatrien til et storsykehus. At vi pasienter skal miste det fine mulighetene til luft og aktivitet som vi kan gjøre på Reinsvoll. Dette er behov, som har hjulpet meg ekstremt mye i vanskelig og utholdelig situasjoner og dager. Jeg syns det er hårreisende at vi skal tenke økonomi framfor liv og helse. Dette MÅ stoppes. Nå må dem som bestemmer skjønne alvoret i hva som kommer til å skje. Dette er ikke bra for pasienter, og det som vil skje er at enda flere blir svingdørspasienter.

Alvoret ved at folk blir svingdørspasienter er at man mister meningen med livet. Man mister troen på at ting kan ordne seg. En svingdørs pasient vil trenge mer hjelp, og i mange tilfeller bare bli dårligere og dårligere. Helsevesenet i Norge sier at psykiatriske pasienter har mye lavere levealder, og at dette må gjøres noe med, men skal vi flyttes til et storsykehus vil ihvertfall ikke levealderen bli noe høyere, tvert imot. Så til dere som bestemmer, nå må dere stoppe og begynne å se helheten i hva som nå skjer. Nå må dere se alvoret til oss som er pasienter. Vi har behov som ikke er mulig å få til på et storsykehus. Vi trenger en plass med ro og tilrettelagte omgivelser rundt oss. Dere MÅ STOPPE! Skjønn alvoret og behovene våres! Ikke tenk økonomi, det kan gjøre stor skade.

Kjære Sarah-Isabell! Gratulerer så masse med 7 års dagen! Herregud det er rart og tenke at du er 7 år idag, at det er 7 år siden jeg så deg for første gang. Mamma er super stolt over og være mamman din og håper du får en strålende dag!

Du er en fantastisk person som gir omsorg og glede til de rundt deg. Du er en humørspreder uten like. Du elsker dans og musikk, og liker å lage show. Du er en helt fantastisk storesøster og tar den rollen på strak arm! Du er fantastisk og mamma Elsker deg!

Det er rart at det er 7 år siden du lå i armene mine for første gang. Hvor har tiden blitt av? Det føles som det var igår. Men det har faktisk gått 7 år. Du har begynt på skolen og fullført første klasse og er nå klar for en sommerferie før du går inn i 2.klasse.

Jeg håper du får en super dag og koser deg masse. At du spiser masse kake og nyter denne dagen som kun er din! Det fortjener du, mamma elsker deg og håper du får en like fantastisk dag som du er!

Det å holde bloggen oppdatert mens jeg har vært på BET har vært en stor utfordring. Jeg har prøvd å komme med noen innlegg innimellom, men det å ha behandling på BET er på ingen måte enkelt så jeg har tydelig merket at jeg har hatt nok med å jobbe med meg selv. Nå er jeg i siste uken her på BET, og på fredag reiser jeg hjem for denne gang.

Under dette oppholdet på BET har livet mitt forandret seg total, og det er mange spennende ting jeg gleder meg til å dele med dere framover. Endelig har jeg klart å finne en vei som passer for akkurat meg. Som sagt har det skjedd mye på de 3 månedene jeg har vært her. Jeg har blant annet funnet meg en kjæreste, som virkelig er helt perfekt.

Jeg har funnet en person som ser på meg som Emilie. En som lar meg få være meg. En person som viser forståelse og støtte. En som virkelig bryr seg om meg, og som gir meg både motivasjon og glede i hverdagen. En person som så og si alltid får meg til å smile. En person jeg helt klart vet at vil bli endel av hverdagen min i lang tid, og til og med helt fram til alt er over. Evig kjærlighet som jeg føler vil vare livet ut.

Det er helt fantastisk at jeg har funnet Christopher. Han er et godt menneske, med mye glede, omsorg og forståelse. Det er mange ting som har skjedd på en måte som gjør at jeg mer og mer tøff og klar for å stå i en kamp, om å få tilbake livet mitt. Det at jeg i tillegg har funnet. noen jeg kan dele hverdagen min med er utrolig godt og fantastisk. Det å ha en ved min side som skjønner meg og mitt og som støtter meg uansett er veldig godt. Jeg er evig takknemelig for at jeg har blitt den heldige som får lov til å dele en hverdag med Christopher. Og gleder meg til alle den fine tiden vi skal få sammen og alle minnene vi skal skape sammen!