ÅPNE ØYNENE, KONSIKVENSENE KAN VÆRE STORE!

Jeg kjenner at jeg blir så sykt irritert, skuffet og sint. Folk må åpne øynene, folk må få opp øynene, dette systemet fungerer ikke. Vi som har psykiske plager og utfordringer kan ikke bare legge problemmene våres til sides fordi det er coronavirus. Vi kan ikke stoppe tankene, vi kan ikke stoppe trengen til å skade oss. Det er ikke bare å stoppe opp alle tanker og følelser. Dette gjelder ikke bare psykisk syke men alle mennesker her i verden. Men skal vi virkelig stoppe alt av hjelp til psykisk syke fordi det er cornonavirus? Hvor havner vi da? Skal akutt hjelp være stengt for pasienter fordi det er corona? Vi må åpne øynene for vise ting vi øddlegger her. Hvor langt skal ting gå før man får hjelp?

For en psykisk syke er rutiner viktig. Det er viktig for alle i hverdagene, men for pyskisk syke er dette ekstra viktig. De tingene vi gjør i hverdagen som nå har blitt satt på pause pga coronavirus er noe som påvirker mange av oss. Små gleder kan være nok til at vi holder oss oppe, men de fleste av disse ting er nå stengt eller satt på pause pga coronavirus og det skjønner vi alle. Og det er ikke noe galt med det, vi må gjøre tiltak for å stoppe viruset og stoppe spredning, å der må alle bidra. Men jeg blir så utrolig sint når jeg leser om at folk ikke blir tatt på alvor hos lege, legevakt pga coronaviruset.

I media skrives det at kommunenen må sette inn flere til tiltak og hjelp til dem som sliter psykisk, fordi akuttavdelinger ikke kan ta imot pasienter fordi å unngå at de skal få coronavirus inn på avdelinger, men hvor langt skal ting egentlig gå før man får riktig hjelp? Jeg kan selv si at jeg har vært i denne situasjonene men når jeg i tillegg leser om dette i media blir jeg provosert. Når pasienter kommer inn på til en lege eller legevakt pga selvskadingstrang eller enda verre selvmordstrang er det viktig at dette blir tatt på alvor. Vi kan ikke bare si at man må gjøre det beste ut av situasjonene, og ikke gi hjelp. Dette er en skummel vudering å avvise. For det første må akutt avdelinger ta imot pasienter.

Det er helt sykt at folk faktisk må havne på intensivavdeling før dem skal få riktig hjelp. At ting må gå så langt før helsevesnet faktisk tar dette på alvor. Jeg har selv kjent på dette mye de siste ukene. Det å ikke bli hørt av helsepersonal, eller at dem ikke kan gi deg noen å prate med en gang. Dette er også grunnen til at jeg har vært stille på bloggen. Det å føle seg alene, det å føle at man er til bry fordi man trenger hjelp, det å føle at man tar hjelpen andre kanskje trenger mer. Dette er ting som stadig går igjennom hode, for selv om man sliter psykisk tenker man på folk rundt. Man tenker på risikogruppene, men det hjelper ikke når problemmene blir for store, og man i tillegg ikke får den hjelpen man trenger. Vi får ikke satt problemmene våre på pause fordi det er coronavirus.

Jeg blir så sint når folk skriver at kommunen må ta dette ansvaret, fordi alt av kommunepsykiatre er permitert. Alt sånt er satt på pause fordi det skal hindres smittefare, og da lurer jeg virkelig på hva helsevesnet menner kommunen skal gjøre. Jeg bor i bemannet bolig, men det er så mange andre ute der som ikke har en bemannet bolig. For det fins ikke tilbud i kommunene dette er satt på vent som alt annet. Når folk trenger akutthjelp må det gis, selv om vi er i en akuttsituasjon. Om man trenger akutt hjelp i psykiatrien må man få hjelp. Konsikvensen av å ikke få hjelp kan være stor. Og det skal ikke være nødvendig at ting skal gå så langt at du må legges inn på sykehus for behandling før man får den hjelpen man trenger i psykiatrien.

Jeg hadde en situasjon her for to ukes tide siden, der jeg hadde det veldig vanskelig, når jeg var på sykehuset spurte vi etter om jeg kunne få snakke med en psykiater, men dette hadde de ikke tillgang på. Der satt jeg. Legekontoret var stengt så fastlegen kunne jeg ikke reise til, DPS var stengt for klokken var over 15:00. men mitt behov for å snakke med noen som hadde kompetanse var viktig, men dette fantes det ikke fordi jeg ikke var innlagt. Jeg reiste derfor hjem uten egentlig å få noe mer hjelp, selv om jeg hadde behov for å snakke med noen uteforstående. Jeg dro heller hjem like dårlig, uten hjelpen jeg trengte. Dette ordnet seg på sikt for meg, med mye fram og tilbake. Men vi må åpne øynene psykisk syke må få den hjelpen dem trenger selv om Norge er i en krise!! Selv om drømme situasjon kunne være at vi kunne sette problemme være på pause, er det faktisk noe vi ikke klarer. Trenger vi hjelp må vi få det. Åpne dørene!

Liker