Barn i fosterhjem

Det å ha barn i fosterhjem er et vanskelig og sårt tema. Og jeg tror nesten alle foreldre som har det kan relatere seg til det uansett grunn. Jeg selv syns det er veldig sårt. Jeg har ikke barna mine i fosterhjem fordi jeg ikke har gjort en bra nok jobb, fordi jeg har vært slem mot barna, eller har hatt en omsorgssvikt. Jeg har mistet barna fordi jeg selv har vært for syk til å kunne ha den dagelig omsorgen! Jeg har skrevet litt om hvordan det er å ha barn i fosterhjem på bloggen før, men det var mer når jeg var mitt oppi i saken og akkurat hadde mistet dem. Men hvordan er det for meg nå? Mange ting har jo forandret seg siden den tid, og man kan jo si at når det akkurat har skjedd klarer du kanskje ikke tenke helt rasjonelt heller, selv om jeg husker godt at jeg prøvde, var det nok mange følelser i alt, og det vil det være nå også, men nå vet jeg litt mer hva disse følelsene kanskje er.

Det å ha barna i fosterhjem er utrolig sårt. Det mer masse tanker rundt dem hver dag. Hvordan har dem det? Er dem friske? Hva har dem gjort i barnehagen? Hvordan har dagen dems hver? osv. Dette er noen av mange spørsmål som går rundt i hode mitt hver dag. Jeg kan selvfølgelig sende melding til fostermor å spørre om enkelte spørsmål noen ganger, men samtidig kan jeg ikke drive å sende meldinger dit hver dag. Jeg må bare gå i meg selv og si til meg selv at jeg vet dem har det bra. Noen dager er dette nesten umulig, mens andre ganger går det fint.

Jeg har jo samvær med barna 6 ganger i året 3 timer pluss familiebursdag til hver av den en gang i året. Jeg syns det alltid er viktig at barna vet at jeg tenker på dem, at de vet at mamma alltid tenker på dem, og hvordan man løser den situasjonene kan være litt vanskelig til tider. Men for min del da så har jeg fostermor på snapp, så jeg får stadig noen bilder av barna og da føler jeg det er viktig at jeg svarer dem, sånn at dem kan se at jeg ser de små tingene dem viser meg. Til hver bursdag lager jeg alltid en video, med bilder fra dem var små og fram til nå. Dette er ting jeg vet barna setter pris på, for hver eneste gang dem er hos meg spør dem alltid om jeg kan sette på videoene, sånn at vi kan se på dem sammen og snakke litt om dem. Disse får dem selvfølgelig på selve dagen også sender jeg link til den til fostermor, og det faller alltid i smak.

Det er mange ting jeg får glipp av. Jeg går glipp av skolestart, opp- og nedturer, utvikling osv. Jeg går glipp av det meste som er viktig som for en hver forelder, og det er også en ting som er veldig sårt og vanskelig å tenke på, selvfølgelig vil du være med på utviklingen. Det som kanskje er vanskeligst å godta er at jeg vet at grunnen til at jeg ikke har dem er fordi jeg er for syk, for syk til å kunne ha den daglige omsorgen. At jeg ikke klarer å bare bli frisk igjen, at jeg vet at det tar tid. Mange ganger kan jeg føle at jeg bare er i veien for jentene, fordi dem må gå igjennom det å være i fosterhjem. Og jeg tror nok kanskje ikke jeg er den eneste forelderen som tenker det. Men når disse tanker kommer er det viktig å snu med.

Jeg har godtatt at mine barn må være i fosterhjem nå. Jeg vet at det er det beste for mine barn per dags dato. Jeg vet at jeg ikke er istand til å ha den dagelig omsorgen sånn situasjonen er idag. Og jeg vet at dem har det bra der dem er. Selv om det er tung å innse disse tingene, tenker jeg at det også er en styrke. Og en ting som vil gange meg på sikt. Det å klare og se at det er det riktige for barna, og godta at situasjonen sånn den er, vier at jeg tenker barnas beste før jeg tenker på meg selv. Og det vil jeg si er en styrke.

Liker