Hva tenker du når du hører psykisk helse? Hva tenker du når du hører tvangsinnleggelse, beltelegging, tvangs medisinering og lukket akuttavdeling. Jo jeg tror mange har blanda tanker rundt dette. Mange vet kanskje ikke helt hva dette er, mange tenker at de som er igjennom dette er gale. Mange lurer kanskje på hvordan man kan ødlegge familien sin og skuffe dem så mye. Noen vet kanskje hva dette innebærer, kanskje har du vært i situasjonen selv. Men uansett dette er et veldig tabu tema. Og når folk vet du har vært igjennom disse tingene trekker de seg unna, og ser på deg som den syke.

De trekker jeg kanskje unna fordi de er redde for hvordan de skal forholde seg. Redde for utfallet av situasjonen. Redde for å si eller gjøre noe feil osv. Og dette handler mye om uvitenhet. Ja det er skummelt det skjønner jeg. For du som sitter der og har et psykisk sykt familiemedlem eller en venninne som er psykisk syk, er kanskje redd for å si eller gjøre noe feil som kan ende med drastiske konsekvenser, og du vil kanskje ikke sitte der og tenke at dette var det siste jeg sa til deg, og for all del jeg skjønner godt at dette kan være skummelt, men for dem som sitter der å er psykisk syk syns det kanskje er enda vanskeligere å sitte der og miste venner, bli behandlet som "syk".

Det å være psykisk syk er overhode ikke lett, fordi det fins ingen fasit. Fordi du har ikke brekt et bein og folk ser det. Men folk vet kanskje, og trekker seg unna fordi de er redde. Og hvorfor er folk redde når dem hører psykisk helse. Jo nettopp fordi det er for lite kunnskap rundt dette. Vi skal ikke snakke om psykisk helse, vi skal ikke dele om psykisk helse. Dette skal man være stille om, men HALLO folkens vi er i 2020. Vi må snakke om dette. Det er så mange i dagens samfunn som sliter psykisk på en eller annen måte. Omtrent alle mennesker opplever en psykisk knekk i løpet av livet, og vi må begynne å snakke om det.

La oss si du har en venninne som får psykiske problemer etterhvert i vennskapet, skal du da være vennen som trekker seg unna, fordi du blir redd. Eller skal du være den vennen du alltid har vært og støtt vennen din? Jo, hva er best for venninna di. For min del ihvertfall så er det godt å ha den vennen jeg alltid har hatt. Ha en venninne som ikke endrer holdninger til meg. Ikke ser på meg som den syke, men heller er der når jeg trenger det, og støtter og hjelper til som du ville gjort med med hvem som helst annen venninne. Vi psykisk syke er ikke farlige, men vi har våre utfordringer.

Uansett hvordan det går og hvordan det ender tror jeg folk vil angre mer på at de trakk seg unna om det gikk galt. Jeg ville ihvertfall angret. Jeg ville heller ståtte der, og støttet. Ja jeg ville kanskje tenkt hva kunne jeg gjort annerledes eller hva gjorde jeg feil. Men etterhvert som tiden går ville du kanskje klart og tenkt at jeg gjorde ihvertfall mitt beste. Jeg var der og støttet det jeg kunne. Vi er i 2020 og vi er nødt til å få ting fram i lyset. Være en venn, støtt og hvis kjærlighet til dine nærmeste. Du vil aldri angre på at du har gitt kjærlighet.

#nouwseptemberchallange

nouw.com/nouwseptemberchallange

Igår var den store dagen til min kjære lillesøster, og komfirmasjonskaken måtte på bordet. Torsdagskveld var jeg i full sving for å klare å lage en marsipankake som skulle passe til min kjære lillesøster og jeg selv skulle bli fornøyd. Jeg pleier alltid å lage marsipankake til bursdagene til barna, og har begynt å få litt erfaring på å lage forskjellig ting med marsipan. Men har aldri baket kake til en så stor dag som konfirmasjon og barnedåp.

Men familie ville gjerne at jeg skulle lage kaken, og tok selvfølgelig på meg dette oppdraget. Det var en morsom og litt skummel ting å ha ansvar for da det var mange nye ting å lære som jeg aldri har gjort før. Men til stross for litt usikkerhet ble kaken fin tilslutt og jeg må si jeg ble fornøyd med resultatet. Og det viktigste av alt virket det som komfimanten også ble strålende fornøyd med kaken. Så da kan jeg to et klapp på skuldra og være fornøyd selv også. Her kan dere se noen bilde fra når jeg driver å lager den og hvordan resultatet ble.

#nouwseptemberchallange

nouw.com/nouwseptemberchallange

Jeg har i mange år gått til psykolog, og stadig blitt dårligere. Ikke fordi jeg ikke hadde utbytte av samtalene, men fordi jeg til en hver tid måtte strekke grensene for hva jeg klarte å gjør og hva kroppen klarte og takle. Jeg dro grensene til en hver tid for å være den beste mammaen til mine småjenter. Det å heletiden la kroppen gå på tom gang blir som å kjøre bil uten bensin. Og en dag smeller det, du står stille og kommer ingen vei. Det for meg å ha en psykolog å gå til var på mange måter redningen i en periode, fordi der kunne jeg komme og snakke om det som satt inne i kroppen og gnagde på ledningene jeg hadde i kroppen. Jeg kunne få lettet på kaoset som stadig vokste.

Men etter mange måneder og år med disse overbelastning og et press om å prestere så kroppen tilslutt stopp, og der kolliderte jeg, og kom ikke lenger. Psykologer og leger var lenge bekymret for hvordan dette ville gå. Og så kraftige nedganger og var forberedt på at kollisjonen kom. Men det var ikke mer dem kunne gjøre. Dem hadde gjort sine ting og dratt lasset så lang dem kunne. Det prøvde og lenge og få en tilpasset hverdag for meg, uten å bli hørt. Fordi dem som kom uten ifra så ikke smerten jeg bar på, bilen som var tom for bensin. Dette var ting jeg var mester på å skjule over en fin fasade, fram til jeg kolliderte.

Etter kollisjonen gikk ting kraftig nedover, og jeg gikk fra å være en fin bil til å være en helt vraket bil. Alt av funksjoner var tilslutt borte. Jeg raste nedover skråningen i en rasene fart og ingen klarte lenger å ha hjelpe meg. Det tok ikke lang tid før barnevernstjenesten tok barna på dagen og jeg måtte velge om jeg skulle gå i sak mot barnevernstjenesten eller bli med på et forenklet vedtak. Selv om alt jeg ville var å ha mine to barn, var et forenklet vedtak i nemeda det riktige valget. Det var ikke rett for meg, men det var rett for barna. Jeg måtte reise meg opp mens jeg raste nedover grøfta og ta et voksen og ansvarlig valg, og brått gikk jeg fra å være to barns mamma på heltid til å ikke ha omsorg for noen, ikke engang meg selv.

Bilen raste fortsatt nedover grøften, og familien begynte å forberede seg på det værste. Og etterhvert begynte også instanser og trekke seg ut av bilde. Jeg tror kanskje mange var redd for å tråkke feil, og heller gjøre meg dårligere enn bedre. Dette gikk kraftig inn på meg, jeg var totalvraket og nå begynte hjelpeapparatet også å gi opp. Jeg husker jeg tenkte at ja når dem gir opp, er det kanskje ikke rart jeg har gitt opp. Jeg sto nå plutselig uten psykolog og merket at dette gjorde situasjonen min verre og verre. Jeg ba og søkte gang på gang og fikk avslag fordi det var ikke forsvarlig. Etter en lang kamp om ønske om framgang, ble DPS pliktet til å åpne sak igjen. De hadde ikke lenger lov til å avslå bilen som var knust og helt tom for alt.

Det er nå åpnet ny oppfølging der, og nå har jeg en jeg kan snakke med igjen. En som kommer hjem til meg 1 gang i uken, og bilen er på verksted. Helsevesenet må se hvor viktig det er å høre på pasientene. Selv om ting ser helt håpløst ut kan den psykologen være det som holder personen oppe. Jeg man ser kanskje ikke fremgang, men må man virkelig se fremgang for å få den hjelpen som kan være avgjørende. Isåfall er dette skremmende. Alle sier at man må ikke være redd for å be om hjelp, noe jeg er helt enig i. Men helsevesenet kan heller ikke være redd for å gi hjelp. Selv om man ikke ser bedring og selv om ting fortsatt går nedover kan den samtalen personen får være hjelpen til å holde ut en uke til og en uke til. Selv om utfallet kan gå i feil retning, må vi ikke glemme at nestemann kan denne samtalen kanskje være redningen.

#nouwseptemberchallange

nouw.com/nouwseptemberchallange