Egentlig burde folk være glade. Det burde ikke være så vanskelig å godta. Det at jeg dro til behandling på BET ville alle, men ingen trodde endringen ville bli så stor. Og når jeg var ferdig på BET og tok noen andre valg ble det mange reaksjoner. Det er helt klart vanskelig å jobbe med seg selv, men det at folk ikke klarer å være med på endringer og må blande seg inn er også en ekstrem prosess og veldig vondt. Jeg var på ingen måte forberedt på det som møtte meg ute i samfunnet igjen.

Jeg var sikker på at folk ville bli glad når jeg hadde kommet så langt på veien at jeg ikke lenger hadde behov for bemanning 24/7. Jeg trodde folk ville se hvilken jobb jeg faktisk har gjort, og hvilken endringer jeg har skapt i livet mitt. Jeg viste ikke at etter jeg skapte et nytt liv, ville så mange ha sine meningen, som overhode ikke støttet veien jeg har gått. Det å komme ut i samfunnet igjen og ha gjort en så stor livs endring har på ingen måte vært enkel.

Jeg har mistet mange på veien mot å bli frisk. Det var mye tryggere for folk når jeg bodde med 24/7 bemanning for da ble jeg alltid passet på. Jeg kunne ikke ta mine egen valg og det har vært trygt og godt for folk. Noe jeg skjønner veldig godt siden jeg ikke klarte og ta fornuftige valg for meg selv. Jeg vet jeg ikke var langt unna døden, men døden har heller aldri skremt meg. Jeg var lenge i et stadige i livet der det å leve bare var noe vondt. Noe jeg bare ville bli kvitt, fordi jeg hadde mistet alt av glede og håp. Jeg var tom for håp og bedring. Men det viste seg at jeg skulle finne tilbake til gleden i livet, og komme meg på beina igjen, og det syns folk var skummelt.

Jeg skjønner at forandring kan være skummelt og at folk får reaksjoner. Jeg har gjort en ekstrem endring i livet på veldig kort tid og det kan skape utrygghet. Klarer hun egentlig å bo for seg selv? Vil hun bli borte for oss nå? Tenk om hun detter tilbake til der hun var, da er det ingen som passer på? Hvordan skal det gå vist hun har en dårlig dag? Vil vi miste henne? Dette er nok mange av tanken til de rundt etter jeg gjorde endringen. Folk rundt meg er livredde for at jeg nå skal ta feil valg og bli borte. Det er derfor de reagerer, reaksjonene dras av frykt, også glemmer folk hvor vondt det kan være for meg at de heller trekker seg unna eller helt vekk.

Både familie, venner og forskjellig tjenester hadde reaksjoner. Du kan ikke flytte ut av boligen? Du kommer til å få tilbakefall. Husk alt du har gjort med deg selv! Hva gjør du hvis ting blir tøft nå, da har du ingen. Du kommer aldri til å klare å bo for deg selv. Dette er noe av det jeg fikk høre når jeg valgte å gå videre i livet. Det er helt klart greit at folk får reaksjoner og blir redd, men jeg syns det er skremmende hvor stygge folk kan bli mot personer fordi de tar noen valg som gjør dem usikker. Jeg tok et valg for meg selv som helt klart var mest riktig og angrer ikke idag, selv om det har vært en kamp. Måten folk reagerer er vondt, men jeg har funnet ut at det som betyr noe er de som virkelig er her for meg uansett. Det kan fortsatt være like vondt å få reaksjoner, men jeg har valgt å stå i det.

Det å være på bet denne ganger har vært ekstremt krevedne på mange måter, spesielt med tanke på at det bare er en uke. Selv om jeg i hovedsak er her nå for å trappe ned medesiner, er det mange tilleggs ting som dukker opp. Det er på mange måter ikke så veldig rart med tanke på at bet jobber konstant med hvordan man forholder seg til vanskelig tanker og følelser. Og det har vært mye vanskelig tanker og følelser i kroppen de siste dagene. Det handler nok mye om at jeg har vært og er veldig redd for å røre medikamentene.

Det å skulle slutte på medikamenter som jeg føler har reddet livet flere ganger. Som på mange måter har vært min bestevenn, en utvei fra det vanskelig og en god trygghet i så mange år. Medikamenter som har vært min venn oppi alt det som har vært tøft, eller som har tving kroppen min til å være i vater, når hele kroppen egentlig vil i uballanse. Det er tøft. Jeg føler jeg skal ta farvel med noen som har stått meg nær i mange år. Jeg føler jeg skal si hade til et nært familiemedlem. Og alt jeg får gjort er kun å takke for all hjelpen jeg har fått i så mange år, og vet godt at jeg aldri vil få det tilbake igjen. Hade for godt.

Det høres kanskje veldig rart ut når jeg forklarer det på denne måten. Er det virkelig så vanskelig å slutte på medikamenter tenker kanskje mange som leser dette, men sannheten og realiteten er at for mange som har gått på så høye doser over så lang tid syns dette er så vanskelig. Jeg husker når jeg begynte å snakke om medesin nedtrapping med terapauter. Jeg hørte at mange sammenligner det å slutte på medikamenter som har hjelpet og dempet så mye i så mange år som det samme som å si hade til sitt eget barn. Jeg husker at jeg tenkte at det kan ikke være sant. Så vondt kan det ikke være. Jeg vet hvordan det er å gi fra seg barna sine og det kan bare ikke sammenlignes tenke jeg. Men nå som jeg står midt oppi det skjønner jeg godt hva dem menner. Det kan faktisk sammenlignes på mange måter.

For meg har medikamenter vært med å gjøre at jeg har klart å stå i hverdagen. Klart å fungere, kommet meg opp om morningen og gjennomføre hverdagen. At jeg har fått hjelp til å kontrollere stemmer og hallusinasjoner. De har gjort at jeg kan ferdes rundt andre mennesker, uten at folk kan se at jeg sliter. Medikamentene har vært en viktig brikke for at jeg har kunnet ha et liv oppi alt det vanskelig. Nå som jeg skal slutte på det vil jeg miste den trygge veien. Jeg må inn på en mørk tursti som jeg ikke anner hvordan er. Jeg må gå i ubalanse før jeg kommer i balanse igjen. Jeg må gå over en line med bind for øynene og håpe at jeg klarer å tråkke riktig. Jeg må gå inn i det ukjente og utrygge. Jeg må ta farvel med det trygge og kjente.

Jeg vet at dette bare er en fase og en periode. Jeg må gå i ubalanse, for å komme i balanse. Jeg må inn i det ukjente for å bli kjent igjen. Jeg må på mange måter lære meg å gå igjen. Lære kroppen å ikke trenge medikamenter for å fungere. Jeg må si hade, og det er vondt og skremmende nå, men jeg vet at det en dag vil føles godt. At jeg en dag kjenner det er godt å ikke være sløved ned. At jeg får mer kontakt med meg selv igjen. Jeg har valgt å legge fra meg krykkene og begynne å gå igjen. Bli den Emilie som jeg en gang var. Ikke være neddopet, ikke være fjern men heller være klar og ikke like sliten. Jeg har brukt nesten 1 år på å tørre å begynne, tørre å si hade og farvel. Jeg har ikke følt meg klar før nå. Men fordi jeg har bestemt meg, og har fått bruke tid på å forbrede meg, kan jeg nå gå inn i det. Det viktigste når man skal begynner en sånn ned trapping som jeg har begynt med nå, er at man er forbred på at det blir tøft. At man har bestemt seg for å si farvel, og aksepterer at det kan komme følelser og ubehag i en periode, men at det vil gå over etterhvert. Man må bare ha litt is i magen.

Jeg tror mange som har vært igjennom dette kan kjenne seg mye igjen i det jeg skriver her. Men det som er synd er at det ikke snakkes om. For hva tenker folk hvis du sier at å slutte på medesiner er som å ta farvel med sitt eget barn. Folk vil bare se dumt på deg, og tenke at du ikke har peilig på hva du snakker om. Eller tenke at så vanskelig er det faktisk ikke, men sannheten og realiteten er at det å slutte på medikamerter som har vært til så stor hjelp er enormt vondt og vanskelig å bare slutte på. Det er en lang kamp med følelsene, hode og kroppen. Man må være forbredt. Det er fullt mulig å slutte, men man må være klar for det. Jeg skulle ønske det var mer akseptert å snakke om. Mange kjenner på det å trappe ned på medikamenter, men mange tørr ikke å si noen ting om det, og det er ekstremt synd på mange måter. For det er nettopp i den fasen man trenger noen som kan støtte, en god samtalepatner og en god venn som kan hjelpe deg med å holde motet oppe.

Kommunikasjon i et forhold er veldig viktig. Det å kunne snakke om ting og løse ting på en god måte. Det å kunne være trygg nok på partneren til å kunne ta opp det som faktisk brenner, før det går for lang. Og det å klare å se hverandres sider. Jeg har aldri opplevd å være i et forhold der kommunikasjonen har vært god. Jeg har aldri vært i et forhold der jeg har blitt sett som den jeg er, og kunnet åpne meg uannsett hva. Men sammen med Christopher her jeg alt dette.

Jeg og Christopher har en veldig god kommunikasjon. Vi snakker om alt og da menner jeg virkelig alt. Vi kan sitte i mange timer og snakke om ting og er så og si alltid veldig enig. Vi som alle andre kan være uenig i noen ting. Og noen ganger kan det komme en diskusjon, men dette er helt normalt for alle mennesker. Jeg har lenge trodd at jeg har hatt god kommuniksajon med folk rundt meg lenge, men etter jeg møtte Christopher ser jeg at det ikke helt har vært tilfelle. Den kommunikasjonen jeg og Christopher har jeg aldri vært borti før.

Jeg har vært igjennom noen tøffe år, og selv om jeg nå har vært under behandling og begynte å finne veien tilbake til livet, er jeg fortsatt ikke ferdig. Det tar tid å komme seg opp igjen, og bryte vante mønset. Men den forståelsen jeg får av Christopher er helt unik. Det har jeg aldri opplev før. Har jeg en tøff dag eller noen tøffe timer er har der for meg heletiden. Han tar seg tid til å snakke med meg, og med han klarer jeg faktisk å åpne meg. I så mange år har jeg gjort alt for å skjule at jeg ikke har det bra, fordi det alltid har ført med seg så mye hysteri, mens nå kan jeg si ifra og dagen fortsetter på en måte. Den blir tilpasset, men dagen går likevel videre.

Det er utrolig godt å ha en som virkelig fortår meg. En som tar seg tid, og en jeg kan snakke med om alt. Det å bare få være Emilie og ikke en bruker. Det å bli hørt når ting er vanskelig og ikke føle at han gjør det bare fordi han må. Jeg har lenge trodd at livet bare er sånn at andre bestemmer over meg, og at det jeg føler ikke er greit, men Christopher har klart å snu dette. Og det er jeg evig takknemlig for. Det at han har vist meg at livet kan bestå av så mye mer, og at det jeg føler og menner faktisk er greit.