Svangerskapet med Thea-Aurelia var er langt og tungt svangerskap. Jeg var mye sengeliggende og kroppen var utrolig sliten.Starten av svangerskapet gikk fint, men når jeg var i uke 20 begynte det hele. Jeg fikk ekstreme smerter i høyre siden og var utrolig mye dårlig. Jeg var inne hos legen mange ganger før ting ble tatt onkelig tak i. En lege valgte endelig og sende med på en ultralyd av nyre og urinlederene. Og da fikk jeg påvist at nyra på høyre siden min var noe større en den på venstre, og at det mest sannsynelig var det som gjorde at jeg hadde så mye vondt.

Jeg fikk beskjed om at dette ikke var noe farlig, og at det ville gå over når svangerskapet var over. Jeg ble sendt hjem igjen, og tenkte at jeg bare måtte leve med de smertene jeg hadde, noen dager var det så vondt at jeg lå og kastet opp av smerte, så de kunne være ganske ekstreme. Jeg var mye inn og ut fra sykehuset, og tilslutt ble det funnet ut at jeg skulle få operere inn en stent inn i nyrelederen sånn at urinet kunne rennne lett ned i blæra og nyra ville gå tilbake til normalen. Det ville gjøre at ting ikke villle bli så vondt. Og dette valgte jeg å gjøre.

Når den ble operert inn ble ting bare 10 ganger værre, Selv om det var dagkirurgi ble jeg etter operasjonen og oppvåkningen sendt rett ned til føden fordi jeg hadde så vondt. Jeg lå i senga og ting knøyt seg, og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk smertestillende og noe som skulle ro end livmoren, for den begynte også å jobbe, og ting roet seg litt, men det var ikke lenge. Ting ble utrolig vondt igjen og legen hviste ikke helt hva det var, men jeg ble sendt på en ny ultralyd av nyra for å se at stenten satt riktikg. Det gjorde den ikke så det var det som gjorde at jeg hadde så vondt. Den hadde falt ned og lagt seg i blæra, så da var det bare å legge seg på oprasjonsbodet igjen og få den ut.

Ting gikk fort tilbake til det normale når den kom ut igjen, og det tok heller ikke lang tid før nyra utvidet seg igjen, og det var ikke vanskelig å merke. Ukene gikk sakte og jeg håpet egentlig bare at svangerskapet skulle ta slutt snart. Men likevel måtte jeg holde meg sterk og tenke at jo lenger barnet er inne jo bedre. Ukenen gikk og smertene forble der, jeg var omtrent like mye inne og ute av sykehuset, og ble fulgt opp grunndig. Jeg hadde urinveisinfeksjoner heletiden, så oppfølging trengte jeg.

Jo nærmere termin jeg kom, jo mer gledet jeg meg til å bli ferdig med disse smertene og vondtene. Mot slutten ble kroppen bare mer og mer sliten, og jeg trengte mye vile. men idet jeg kom i uke 39 valgte legene å sette meg igang. Da skulle jeg få slippe å gå lenger. Jeg skulle få slippe å ligge å ha vondt, og jeg var utrolig glad for at jeg endelig skulle få slippe. Nå hadde jeg gått syk og svak i ca 20 uker, nå skulle det ble godt å slippe.

Hei, forje uke ble det ikke mye blogging på bloggen, det fordi jeg hadde noen veldig hektiske og skummle dager forje uke. Forje uke sa jeg jo at jeg skulle til jordmor, noe som ente litt mer dramatisk enn jeg håpet. Jeg reisete til jordmor og tenkte ingen frykt og fare, men når jeg kom inn til jordmor og satt og snakket med hun, ble ting plutselig snudd helt om. Jeg ble sendt rett opp på føden på Gjøvik sykehus med mulig vannavgang.

Når jordmor fortalte meg at jeg måtte rett opp på sykehuset for å se hva det var, og at om det var vannavgang ville jeg bli sendt rett til Oslo knakk jeg helt sammen. Jeg ble livredd for at det skulle være vannavgang og at jeg måtte bli fraktet til Oslo. Alle tankene som fløy igjennom hode mitt da. Hvordan skal vi gjøre det iforhold til Sarah-Isabell, Hvordan kan mamma være tilstede, Hvordan vil det gå med lille Thea-Aurelia osv. En hel haug bare fløy rundt i hode mitt, og jeg ble kjempe stressa.

Jeg kom meg fort opp på sykehuset og fikk vite at det meste sannsynelig ikke var vannavgang, heldigvis og fikk reise hjem. Også skulle jeg kontakte dem igjen dagen etter om det fortsatte som det hadde gjort den dagen. Jeg våknet dagen etter og ting var helt like så jeg dro til Lillehammer sykehus siden det er der jeg skal føde og er veldig fornøyd med Lillehammer sykehus. De tok en grunndig skjekk og trodde og håpet det bare var utflod. Men jeg måtte ligge der over natten for at de skulle være helt sikkre på at det ikke var noen vannavgang.

Mamma kom utover når jeg ble innlagt og var der sammen med meg, noe jeg var veldig glad for siden jeg var litt stressa.vi lå der over natten og heldigvis var det falsk alarm. Jeg hadde bare litt med utflod en jeg har hatt tidligere. Så etter en natt på sykehuset kunne jeg heldigvis reise hjem og ta det med ro, og vite at alt var bra med Thea-Aurelia.

Det var en vanskelig dager, fordi det var så usikkert hva som ville skje, samtidig var jeg glad jeg fikk være på sykehuset over natten for da viste jeg at jeg var i trygge hender og at de var der for å hjelpe. Men alt gikk fint og det er jeg veldig glad for.

Idag har jeg hatt en dag der hormonene bare har kommet fra alle kanter, i det ene øyeblikket er alt bra og i det neste så er jeg kjempesur eller lei meg.Det værste er vel egentlig når jeg plutselig blir lei meg, og begynner å gråte men så vet jeg egentlig ikke hva jeg gråter for. Men dagen i dag har vært full av masse tanker, og følelser.

Jeg ble så utrolig sliten av å gå i det ene øyblikket å være bli, til å være sur og lei meg i det neste, at jeg rett og slett fant senga. Jeg fant ut at jeg bare måtte legge meg å sove noen timer, så jeg kanskje var bedre til Sarah-Isabell skal hjem fra barnehagen. Så jeg har akk sovet i 4 timer, og håper å merke forskjell. Når det kommet til formen min har den overhode ikke vært bra idag heller. Jeg har vært kvalm, svimel, hatt mye smerter og hodepine, det forsvant ikke av sovingen dessverre, men det er vel bare sånn det er.

Jeg håper ikke hormonene fortsetter sånn i lang tid, det er utrolig slitsomt, og irriterende. Dette var noe jeg ikke var borti men Sarah-Isabell i magen, men idag skjønte jeg virkeleig hva mange gravide menner med hormoner for det har jeg virkelig hatt idag.