Egentlig burde folk være glade. Det burde ikke være så vanskelig å godta. Det at jeg dro til behandling på BET ville alle, men ingen trodde endringen ville bli så stor. Og når jeg var ferdig på BET og tok noen andre valg ble det mange reaksjoner. Det er helt klart vanskelig å jobbe med seg selv, men det at folk ikke klarer å være med på endringer og må blande seg inn er også en ekstrem prosess og veldig vondt. Jeg var på ingen måte forberedt på det som møtte meg ute i samfunnet igjen.

Jeg var sikker på at folk ville bli glad når jeg hadde kommet så langt på veien at jeg ikke lenger hadde behov for bemanning 24/7. Jeg trodde folk ville se hvilken jobb jeg faktisk har gjort, og hvilken endringer jeg har skapt i livet mitt. Jeg viste ikke at etter jeg skapte et nytt liv, ville så mange ha sine meningen, som overhode ikke støttet veien jeg har gått. Det å komme ut i samfunnet igjen og ha gjort en så stor livs endring har på ingen måte vært enkel.

Jeg har mistet mange på veien mot å bli frisk. Det var mye tryggere for folk når jeg bodde med 24/7 bemanning for da ble jeg alltid passet på. Jeg kunne ikke ta mine egen valg og det har vært trygt og godt for folk. Noe jeg skjønner veldig godt siden jeg ikke klarte og ta fornuftige valg for meg selv. Jeg vet jeg ikke var langt unna døden, men døden har heller aldri skremt meg. Jeg var lenge i et stadige i livet der det å leve bare var noe vondt. Noe jeg bare ville bli kvitt, fordi jeg hadde mistet alt av glede og håp. Jeg var tom for håp og bedring. Men det viste seg at jeg skulle finne tilbake til gleden i livet, og komme meg på beina igjen, og det syns folk var skummelt.

Jeg skjønner at forandring kan være skummelt og at folk får reaksjoner. Jeg har gjort en ekstrem endring i livet på veldig kort tid og det kan skape utrygghet. Klarer hun egentlig å bo for seg selv? Vil hun bli borte for oss nå? Tenk om hun detter tilbake til der hun var, da er det ingen som passer på? Hvordan skal det gå vist hun har en dårlig dag? Vil vi miste henne? Dette er nok mange av tanken til de rundt etter jeg gjorde endringen. Folk rundt meg er livredde for at jeg nå skal ta feil valg og bli borte. Det er derfor de reagerer, reaksjonene dras av frykt, også glemmer folk hvor vondt det kan være for meg at de heller trekker seg unna eller helt vekk.

Både familie, venner og forskjellig tjenester hadde reaksjoner. Du kan ikke flytte ut av boligen? Du kommer til å få tilbakefall. Husk alt du har gjort med deg selv! Hva gjør du hvis ting blir tøft nå, da har du ingen. Du kommer aldri til å klare å bo for deg selv. Dette er noe av det jeg fikk høre når jeg valgte å gå videre i livet. Det er helt klart greit at folk får reaksjoner og blir redd, men jeg syns det er skremmende hvor stygge folk kan bli mot personer fordi de tar noen valg som gjør dem usikker. Jeg tok et valg for meg selv som helt klart var mest riktig og angrer ikke idag, selv om det har vært en kamp. Måten folk reagerer er vondt, men jeg har funnet ut at det som betyr noe er de som virkelig er her for meg uansett. Det kan fortsatt være like vondt å få reaksjoner, men jeg har valgt å stå i det.

Desember er en veldig rar måned for meg. Det er en måned med mange gjøremål og jeg føler også at det er veldig mange forventninger i desember. Det skal være en koselig måned der man skal kose seg, men jeg tror ikke jeg er den eneste som kjenner på desember som bare en masete måned. I år er en veldig annerledes desember for min del. Jeg bor for meg selv og deler hverdagen med Christopher. Så desembermåneden har helt klart vært noe helt annet i år. Jeg syns fortsatt at desember kan være krevende og spesielt når vi nærmer oss julen, men likevel klarer jeg og ha det fint, og det er veldig godt å kjenne på.

Julen er en vanskelig tid for mange og det tror jeg handler veldig mye om alle forventninger man tror alle andre har til en i julen. Jeg kjenne ihvertfall veldig på at det er en forventning til at alt skal være bra i julen. At det ikke er rom for å ha litt tøffe tanker og følelser. Men sannheten er jo egentlig at det er like lov som alle andre dager, men det sies alt for lite høyt.

Det er ikke rart at mange syns det er vanskelig med julen. For forventninger bygges opp mer og mer hvert eneste år. Alt som kommer ut på medier er den perfekte familiefeiringen og alle de gode og fine stundene. Det er laget et bilde av hvordan julen skal være, og det er mange her ute som ikke har denne julen som framstilles. Det snakkes om at folk syns høytider er vanskelig, men det å dele noe mer enn det skjer ikke ofte. Det er bare juletradisjoner, juleglede, dyre gaver, familietid, god middag og fine stunder. Men det er nok av folk som sitter alene julaften, folk som ikke har familie og folk som bare syns hele julen er dritt, men kan ikke snakke om det. Må heller bare late som alt er bra.

Jeg har kjent på mange vonde følelser både i desember og juletiden. Jeg har følt meg ensom, vært sint på meg selv og har aldri klart å nyte julen. I år blir det litt annerledes for i år føler jeg meg ikke alene. Jeg har Christopher og gleder meg til å skape en jul med han og jentene. I år skal vi også ha 4 timer med jentene på julaften noe som vi helt klart ser veldig fram til. I år blir det jul på meg også, noe jeg ikke har følt på mange år.

Men selv om jeg gleder meg til å feire med jentene og Christopher er fortsatt desember en mye mer krevende tid for meg. Jeg kjenner at jeg må jobbe mye mer med tanker og følelser enn andre måneder. Jeg gleder meg som sagt til jul, men gruer meg også veldig. Jeg kjenner helt klart på presset om forventningene. Forventningene ligger nok mest hos meg, men det å legge det fra seg er veldig krevende. Jeg vet at jeg kommer til å møte på vanskelig situasjoner i julen. Blant annet når jentene skal reise og vi skal fortsette og feire jule med resten av familien. Jeg føler helt klart at det da ikke er rom for å være trist, nedfor eller kjenne på vanskelig tenker og følelser, og det blir veldig lett å ta på en maske. Men jeg jobber med å forberede meg godt til julen, men samtidig syns jeg det er viktig å fortelle folk at det er lov å syns at julen er et evig mas, full av forventninger. Det er lov å syns at julen er krevende. Husk at de største forventningene kommer fra deg selv, selv om det ikke føles sånn. Prøv å senk skuldrene og pust, og la følelsene som kommer få komme. Det er plass til alle følelser selv om det er jul. Det fins også hjelp der ute så trenger du noen å snakke med fins det nummere du kan kontakte.

"Hjelp er tilgjengelig 24 timer i døgnet" - Mental Helse

Tlf: 116 123

28 april i år skjedde noe av det jeg fryktet mest. Nettopp det, med at hvem som helst jeg møtte kunne se at noe var galt. Jeg husker jeg syns det selv var veldig vanskelig, nettopp fordi nå ble ting synlig uansett hva jeg gjorde. Jeg syns det var vanskelig fordi jeg så mange år har gjemt det som har vært tyngst. Jeg har ikke klart å dele, og nå kunne alle gjøre seg opp en tanke når de så meg. Dette fikk jeg ikke skjult. Jeg måtte bruke noen dager på å jobbe med det, men jeg måtte også bare godta at nå kunne alle se.

Det ble mange måneder med sonden i ansiktet i påvente av å få operasjon. Det var tøft å godta i starten, men heldigvis klarte jeg å lære meg til å akseptere at den var der. Livet kunne ikke stoppe på gunn av en sonde. Behandlingen kunne ikke stoppe, jeg måtte bare godta det. Det bli mye fram og tilbake. Operasjoner som ble avlyst og endret. Og jeg følte lenge at jeg aldri kom til å bli kvitt sonden. Jeg viste jeg skulle gjennom en rekke operasjoner før den kunne gå bort og jeg viste også at det var risikofylt.

I november skjedde det endelig noe. Jeg fikk endelig tatt første operasjonen og ting var endelig igang. Det gikk veldig bra og det ble ukentlig operasjoner etter det. Tilsammen ble det 4 operasjoner, med utblokking og nå er sonden endelig borte. Endelig er jeg kvitt slangen i ansiktet, alle blikk når man er ute og et synlig bevis på at noe er galt er borte. For det er klart at de fleste tenker noe når dem ser en sonde.

Jeg er veldig glad for å være ferdig. Det er veldig godt at den er borte. Nå er det bare å komme seg på beina igjen etter siste operasjon, og fortsette kampen videre. Følge opp behandling og kontroller. Og fortsette å skape nye minner med Christopher, og selvfølgelig forsette kampen om jentene.