DET UVIRKELIG HAR SKJEDD!

Hverdagen min har bestått av overvåkning, fotfølging og tvangsbruk i mange år. Av å bo i en bemannet bolig, med observasjon av 2 stk 24 timer i døgnet. Jo lenger tiden gikk desto strengere ble det. Det å komme seg ut i egen bolig var et helt uvirkelig ønske, men enda mer uvirkelig var det å få seg samboer.

Når jeg skulle inn på BET var helt klart målet å lære å leve igjen. Men hva det ville si å leve? Jeg er vant til å bare være et objekt. Jeg kan ikke bestemme. Etter så mange år med overvåkning har jeg glemt hvordan jeg lever. Hvordan jeg tar eierskap over livet. Hvordan jeg selv bestemme hvordan jeg vil leve. Når jeg dro inn på BET hadde jeg helt klart et mål om å få tilbake livet, men hva det ville si ante jeg ikke.

Månedene gikk og jeg sto stille lenge. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle begynner. Alt var bare en diger tugge som var umulig å finne ender på. Umulig å løsne. Jeg ble mer og mer sikker på at BET ville bli en ny behandlingsplass som ikke ville fungere, men der tok jeg feil.

Når jeg hadde igjen ca 3 uker av behandlingen på BET begynte jeg å skjønne hva det var jeg skulle gjøre, og etter det gikk ting fort. Jeg så mange av grepene jeg måtte ta, og hva som var mest riktig for meg. Og jeg klarte å jobbe beinhardt mot målene.

Etter tilsammen 4 måneder på BET. Med intensiv behandling har jeg klart og flytte ut av boligen. Jeg og Christopher bestemte oss for å finne et sted vi kunne bo sammen! Når idag bor jeg i en diger leilighet på Biri sammen med Christopher. Jeg styrer livet mitt selv 100%, og har klart å komme tilbake til livet. Kampen er ikke ferdig, men jeg er i gang! Og i tillegg så bor jeg nå sammen med verdens beste samboer! Hadde aldri trodd jeg skulle klare å komme så langt. Men her sitter jeg!

Liker