EMILIE KAN IKKE NYTTEGJØRE SEG BEHANDLING

Nå er påskeferien over og jeg er tilbake på BET- seksjon. I påsken valgte jeg og legge vekk alle sosiale medier. Det av mange grunner. Det å være under behandling krever sitt, det er liten tid til hvile, det er liten tid til å samle seg, samtidig som jeg ikke har vært hjemme på en stund. Så når jeg fant ut at jeg kunne reise hjem i påsken var det ingen tvil om hva jeg skulle gjøre. Det var å tenke kun på meg selv, og slappe av. Samtidig som jeg på mange måter trengte å tenke meg litt om. Hva jeg syns om behandlingen, om jeg ser for meg at det vil funke, om jeg var motivert nok osv. Det var mange ting jeg trengte å finne ut av og jobbe med for meg selv.

Men nå er påskeferien over og jeg er tilbake på BET. Det er med blandede følelser jeg sitter her igjen. Jeg håpet egentlig at påsken skulle gi meg en mer sikker og klar tanke, men det gjorde det ikke, men samtidig er det ikke så veldig rart når jeg sitter her og tenker meg om. Jeg er har i over 3 år blitt passet på 24/7. Jeg har i over 3 år ikke vært nødt til å stå opp for meg selv, det har helsevesenet gjort for meg. Jeg har ikke måtte ta konsekvensen over livet mitt selv, jeg har vært en pasient som har blitt regnet som utilregnelig. Jeg har blitt stemplet som behandlings resistent i flere behandlingsprogram. Flere helsesektorer har bare avslått søknader fordi jeg er for syk. Jeg er blitt en pasient som folk har ment at ikke lenger blir bedre av behandling. Og nå sitter jeg på et rom alene, på en behandlingsplass som ikke ser på meg som syk engang. I over 3 år har jeg blitt behandlet som syk og her er jeg plutselig ikke syk. Det er en rar overgang, og en overgang jeg aldri trodde ville skje.

Etter så mange år sitter jeg nå på et behandlingssted som har tatt meg imot. Her er jeg ikke "syke Emilie" men Emilie. Her blir jeg behandlet som et voksent ansvarlig menneske. Her må jeg stå i det vanskelige, møte til programmet, og lære meg å kjenne meg selv. Nå sitter jeg på et rom helt alene, jeg kan gå ut når jeg vil. Ingen som passer på meg. Jeg står med et valg, og hvert valg jeg tar kan være både feil og riktig. Jeg skal lære å kjenne meg selv igjen. Jeg trodde egentlig at jeg kjente meg selv, men har funnet ut at det er mye jeg ikke lenger kan om meg selv. Det er mange sider ved meg selv jeg har gitt opp, som jeg har glemt, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Det er rart å bli behandlet som et voksent menneske for jeg er ikke vant til det. Jeg stoler ikke på at det jeg gjør for meg selv er bra, også skal jeg likevel stå i en behandling der nettopp alle disse tingene bare faller i fanget mitt. Det er ikke rart jeg er redd, for jeg er jo ikke vant til dette.

Men selv om jeg ikke klarte å bli så klar som jeg håpet i påsken, så er jeg nå inne på BET, og har tenkt til å gjør mitt beste. Å så lenge jeg gjør mitt beste kan jeg ikke gjøre noe mer. Jeg ser om dette funker eller ikke, men uansett kommer jeg meg et steg framover ved å være her, om jeg ikke blir hundre prosent frisk så lærer jeg meg sikkert å kjenne meg selv litt bedre. Jeg lærer meg sikker mer om meg selv, og det er like viktig. Jeg velger å ta imot behandlingen her, og stå i det som er vanskelig, så krysser jeg fingrene for at jeg skal komme ut igjen sterkere enn noen gang. Det viktigste er at jeg har prøvd det ut. Å det må jeg aldri glemme og minne meg selv på.

Liker