Forandring er skummelt

Hvordan skal jeg håndtere meg selv? Hvordan fungerer hverdagen? Hvordan tar jeg vare på meg selv? Klarer jeg å bo for meg selv? Hvordan vil folk reagere? Dette var noen av mange spørsmål som gikk rundt i hode mitt når jeg begynte å tenke på at jeg skulle flytte ut av den bemmanede borligen jeg bodde i. Før jeg kom inn på BET var jeg igang med å lette etter et eget leilighet, men jeg fant alltid en grunn til at jeg ikke kunne flytte dit. Dette fordi jeg var redd for å ikke lykkes. Redd for å stå igjen alene og ikke ha noen rundt meg lenger. Frykten fikk ta overhånd.

Det å skulle flytte ut hva er prosess. Familie, folk og ansatte hadde sine menninger om valget jeg tok. Eneste stedet jeg følte støtte var av Christopher og BET-seksjon. Jeg har full forståelse for at folk reagerer og blir redde, men en dag må jeg ut i den virkelige verden igjen jeg også. Jeg kan ikke sitte i en bamannet bolig med kontinuelig tilsyn dag ut og dag inn resten av livet. Det gjør meg bare dårligere og gir meg null livskvalitet.

Det at folk har meninger og ikke er enige er helt greit. Det at folk blir redde er også helt greit. Vi er mennesker i denne verden og vi har følelser. Men hvordan du velger å reagere på følelsene du får er en annen ting. Det å være uenig er en ting, men ofte må man bare akseptere at det faktisk skjer.

Jeg må ærlig innrømme at mange av dem jeg omgikk i hverdagen gjorde flytteprossessen min litt vanskeligere. Det var mye motgang, og mye meninger om at dette ikke var rett, men samtidig følte jeg at det ikke var noe som var mer rett enn å faktisk flytte ut. Begynne på nytt, og få meg et liv og en hverdag. Og itillegg kunne få lov til å dele hverdagen min med Christopher. Alt føltes bare rett.

Men forandring er skummelt. Når man velger å forandre livet går man bort fra det som er kjent og trygt, og det er skummelt for alle, men i mitt tilfelle var det mest skummelt for alle andre. Det handler nok om at dem ikke lenger kunne kontrolere meg. Nå fikk dem ikke lenger passet på meg. Med så mange år med full overvåkning er det skummelt å gi slipp. Sånn er det, men likevel så skjer det en gang. Forandringer skjer i livet en gang uannsett om man vil eller ikke. Og da må man noen ganger bare godta at sånn er det selv om følelsene sier noe annet.

Liker