Fra livet som tobarnsmamma til psykiatrisk pasient

Hvordan er det når hele livet blir snudd på hode? Når jeg sitter som ansvarsperson for 2 barn som brått blir dem tatt fra meg? Barna havner i fosterhjem, fordi jeg er for syk til å passe på dem. Jeg har aldri vært slem eller stygg mot barna, eller gjort dem vondt, men jeg ble så syk at jeg selv måtte ha hjelp for å komme igjennom hverdagen. Mye har forandret seg i livet mitt de siste årene.

Jeg gikk fra å være tobarnsmamma til å havne nesten 8 måneder inne på en lukket psykiatris avdeling, Etter 8 måneder skulle jeg ut igjen i samfunnet, noe som var mye vanskeligere enn jeg skulle tro. Jeg ble en kasteball mellom hjem og psykiatrien, og ble enda dårligere. Kort tid etter blir det besluttet helsevesenet og kommunen at jeg trenger en døgn bemannet bolig å bo i der jeg fikk tilsyn og mer hjelp, men selv der stoppet det ikke. Jeg endte om med 2 til 1 bemanning i boligen jeg bor i, og med kontinuerlig tilsyn 24/7. Så ja livet mitt ble brått snudd på hode. Fra å være en mamma for to barn til å måtte ha 2 stykker til å "passe" på meg til en hver tid.

Det å leve med et så strengt og overvåkende tilsyn 24/7 er ingen god følelse. De å ikke få lov til å gå på do og tisse selv, det å ikke ha noe privatliv. Alt er på en måte tatt fra meg. Dette er ting jeg syns er vanskelig på mange områder. Jeg syns det til tider kan være kjempe vanskelig å forholde seg til personalet, noen ganger er jeg redd personalet, og det kanskje bare fordi jeg har en dårlig dag. Jeg kan bli sint og frustrert men uansett om jeg får disse følelsene må jeg bare godta at jeg bor sånn.

Jeg syns det er tøft og slitsomt å bli overvåket sånn til en hver tid. I noen tilfeller kan det være godt, men selvfølgelig skulle jeg ønske jeg slapp det. Du vender deg litt til denne bemanningen ubevist etterhvert, og det kan jeg skrive litt mer om i et annet innlegg. Da det kan være omfattende. Men jeg kjenner jo til tider på at jeg ikke lenger har et liv. At jeg føler meg verdiløs fordi jeg bare er til bry for andre. Det er vanskelig å komme seg ut i det sosiale, møte venner og bekjente eller familie fordi jeg alltid må ha med meg noen. Jeg må til en hver tid ha med meg personalet. Det fører med seg mange utfordringer og til tider kan jeg føle meg veldig innesperret. Jeg har lov til å gjøre de tingene jeg selv vil, men likevel er det mange ting jeg unnlater rett og slett fordi jeg må ha med meg to. Jeg har jo heller aldri "fri". Jeg kan aldri legge meg på sofaen alene og slappe av for meg selv. Kan aldri trekke meg litt tilbake og være for meg selv. Jeg vet at jeg har denne bemanningen fordi jeg skal være trygg, for at jeg skal få den hjelpen jeg faktisk trenger, men jeg syns det er svært vanskelig å takle. Jeg har hatt omsorgen for to barn, og nå er det jeg selv som trenger kontinuerlig tilsyn. Det er tøft og vanskelig å godta.

Liker