gi meg et liv

Hverdagen min er preget av mye sykdom. Den er preget av å alltid bli mint på at jeg må ha hjelp i hverdagen. Det gjør at det er noen ting ikke lar seg gjøre. Det gjør at jeg aldri får tid alene med venner, familie, og kjente. For skal jeg finne på noe med familie eller venner må jeg alltid ha med noen noe som ikke er noe spesielt gøy alltid.

Jeg føler jeg mister mye av livet mitt. At jeg mister mange viktige ting i hverdagen. Det å ha et privatliv er viktig for alle uansett hvilken form du er i. Det å kunne ha rom til å bare være med seg selv, og den biten har ikke jeg lenger. Mange sier jeg må være glad for at jeg faktisk har denne hjelpen, og ikke misforstå det er bra det. Men etter så mange måneder med denne fot følgingen kjenner jeg at det på mange måter også tærer på helsa.

For det gjør der virkelig. Alle mennesker trenger privatliv, alle mennesker trenger tid til å tenke kun på seg selv. Og det er ting jeg ikke lenger har mulighet til. Det fungerer å ha kontinuerlig tilsyn i en periode, men over lenger tid må jeg være ærlig å si at det tærer på hverdagen og livsgnisten. Jeg merker jeg er mye mer irritert av meg enn jeg var før. Jeg kjenner jeg er lei av å ha det sånn, og mange sier jo at det kan jeg gjøre noe med, men problemet er at det er ikke bare å gjøre noe med. For det kan være enkelt å si, men vanskelig i praksis.

Jeg mener kontinuerlig tilsyn kan være bra, trygt og fint en periode, men over lenger tid kan det også falle mot sin hensikt. For med et sånt tilsyn tas du på en måte fra alt ansvar, og det å da skulle ta tilbake ansvar igjen er da verre jo lengre du går med kontinuerlig tilsyn.

Liker