GJESTEINNLEGG: DET Å MØTE BARNA

Hei, dette er Christopher som skriver ett såkalt "gjesteinnlegg".

Jeg skal ærlig innrømme at dette ikke er en av mine sterke sider, det å skrive blogg er ikke noe jeg har vokst opp med eller hatt interesse av, det å utlevere seg selv på nett.. Mén, etter at Emilie og jeg har flyttet sammen har det jo blitt en del av hverdagen, det å snappe(om det er riktig uttrykk..?), ta bilder til Instagram, TikTok osv.

Emilie gjør det heldigvis veldig enkelt å bli med, ikke "tvinger" hun meg, men jeg vil jo så gjerne ta del i hennes hverdag og interesser. Óg med det følger også hennes barn med, noe jeg har gledet meg veldig til å være en del av, da jeg selv har drømt om og ønsket meg min egen familie siden jeg var veldig ung.

Jeg liker å kalle Emilie for en "super-mamma"! Mye av grunnen til det er at jeg selv har vært under barnevernstjenesten da jeg var ung, jeg tilbrakte noen år på det man kaller for "barnehjem". Der fikk jeg et innblikk i hvordan enkelte barn og unge har det. Jeg har også jobbet noen år i barnehage, hvor man også får et innblikk i barns hverdag. Det er ikke alle som er så heldige som får en så god og omsorgsfull mor her i livet, noe jeg synes det er viktig å poengtere ovenfor Emilie, da hun har den situasjonen hun har med sine barn. Det er lett å ta på seg skylden når barna ikke er hjemme hos seg selv på fulltid, spesielt om man har møtt såpass mye motgang i sitt eget liv.

På tirsdagen som var hadde Emilie samvær her hjemme hos oss, jeg skal innrømme at jeg var veldig spent, og ikke minst litt nervøs for om barna likte meg. Ikke fordi jeg ikke er flink med barn profesjonelt, men fordi dette er barna til min livspartner og vi skal på sikt bli en familie, alle 4. De ble spurt om de ville møte meg, noe de heldigvis ville, og jeg kom inn for å bli med. Det var så godt å se hvordan Emilie strålte opp med barna, de sang og danset, lekte og lo. Jeg ble raskt innkludert av begge barna, hvor jeg måtte være med å hoppe hinderløype og ri enhjørning, vi hadde det veldig morsomt, 2,5 timer gikk veldig fort! Jeg følte på en glede jeg aldri har kjent på før, og aldri trodde jeg skulle få oppleve. Vi var en familie!

Når barna hadde reist var det mange inntrykk å bearbeide, enormt mye glede, men også en liten sorg over å ikke ha de der lengre. Det har aldri vært så godt, å ha det vondt. En veldig surrealistisk følelse! Mén, nå gleder vi oss utrolig mye til neste samvær og jobber mot å få de hjem på heltid. Jeg har bl.a sagt fra meg en del verv og ansvar, nettopp fordi jeg ønsker å være mer hjemme for å skape dét hjemmet vi alle fortjener!

Liker