Hvorfor jeg valgte å beholde barnet

Hei alle sammen. Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om hvorfor jeg valgtr å beholde barnet? og hvorfor det ikke bare var lettere å at abort istede for å gå gjennom så mye stress.Og det skal dere få et svar på i dette innlegget.

Det var mye fram og tilbake før valget ble bestemt. Tror det tok ca. 2 uker etter at jeg var helt sikker på at jeg var gravid at svaret ble bestemt helt sikkert. Før jeg tok det valget fikk jeg mye press på meg, og tror kanskje det var derfor det tok så lang tid før jeg fikk bestemt meg. Fikk mange beskjeder av folk som sa at jeg måtte ta abort, fordi jeg var bare 16år og det vil si at jeg ikke er voksen. Og er jeg ikke voksen kan jeg ikke ta ansvar for et barn. Og desuten så måtte mamma da bli som en forelde til min unge. Jeg snakket mye med Martin før valget ble tatt. Det ble mye snakke fram og tilbake om vi skulle velge abort eller beholde. Og hver gang vi snakket så hadde vi litt forskjellige meninger, helt til jeg hadde vært på noen møter og ått litt informasjon. Da ble ting litt anneledes og vi fant ut at vil skal klare å ta oss av en unge. Så vi velgte da og beholde ungen. Vi kom fram til at vis vi virkelig går inn for at vi må ta et ansvar og tenke økonomisk og lurt, og kanskje spare opp litt dette året her, så klarer vi det. Og det tror jeg vi gjør også.

Jeg valgte å beholde det fordi jeg vil ha ungen rett og seltt. Vi hadde hadde et uhell der jeg ble gravid, og jeg sa når jeg fikk beskjed om at jeg måtte skjekke meg at om jeg er det og vi finner ut at jeg skal ta abort, så går sikkert det bra. Men når jeg fikk prøve og det sto at jef var gravid var det første som slo meg: Herregud, jeg er gravid. Det er faktisk noe som kan bli til et liv i magen min. Jeg kan ikke ta livet av det, uannsett hvor lite det er nå. Men etterhvert som folk kom med komentarer ble det til at jeg tenkte litt andeledes på det og fant ut at jeg måtte prøve å ta abort, men fant fort ut at jeg ikke ville det likevell.

Jeg tror ikke selv jeg hadde klart å ta abort fordi jeg tror jeg hadde fått den følelsen av at jeg hadde tatt livet av en unge. Det er mange som mener det at de ikke er et liv i magen før den er 12uker, for det er da du ikke kan ta abort lenger, men er det virkelig sånn? Er det sånn at den lille klumpen du har i magen ikke er noen ting før det er 12uker? Det syns ikke jeg, jeg mener at fra du har funnet ut at du er ravid er det et liv der, eller om det ikke er et liv så er det noe som kan bli et liv. Og hvis jeg hadde tatt abort hadde jeg også fjernet noe som kunne blitt et liv. Tenk: Hvis mamman min hadde tatt abort med meg hadde ikke jeg vært her idag. Jeg er kjempe taknemlig for at jeg fikk komme til verden og leve mitt liv. Og jeg vil ikke kvite meg med noe som kan bli til et levende vesen.

Det er mange som sier det er lett og ta abort. Men er det det for alle? Nei, det er det ikke, alle reagerer forskjellig etter en abort, noen tenker ikke mer på det og andre får det sykt vanskleig i lang tid etterpå, noen sliter tilogmed resten av sitt liv. Jeg vet at jeg hadde syns det vært sykt vanskelig å takle etterpå, såpass godt kjenner jeg meg selv. Alle kan tenke sånn at det ikke er vanskelig å ta abort før det har godt 12 uker, men når du er i situasjonen og faktisk er gravid er det faktisk ikke så lett altså. Da går ikke tanken bare sånn at: nei dette er ikke noe å ta vare på. Man får mange andre tanker også om hvordan ungen vil bli? Hvordan det ville vært og bli mamma?

Jeg har tatt valget å beholde, fordi jeg vil ikke kvitte meg med noe som blir et levende vesen. Og tror ikke selv at jeg hadde taklet å ta abort. Og det er faktisk noe jeg skal leve med hele livet, så jeg tenkte at jeg kan klare dette vis jeg går inn for det. Og når jeg samtidlig fikk så god støtte av Martin som jeg fikk ble ikke valget så vanskelig tilslutt. Det er mye stress det er det. Men det er ikke noe som stopper meg. Jeg er glad for at jeg valgte å beholde det selv om det er mye stress. Bare tanken på at jeg skal bli mor i juni gjør meg glad. Og det stresset jeg går gjennom driver å roer seg. Det er mye møter i starten av svangerskapet men nå som all informasjonen om både abort og beholde er sankt og jeg har tatt et valg er det ikke så mye stress lenger. Så det stresset jeg har hatt har virkelig vært det. Men det som er viktig når man tar et sånt valg er at men står for det man vil. Og ikke lar folk trokke på det.

Jeg godtar at folk ikke er enig med mitt valg, men da får de holde det for seg slev eller komme å si det til meg face to face istede for anonymt på nett.

'

la til et bilde fra da jeg selv var liten.

-EmilieAuli-

Liker