Ikke engang på do har jeg ikke privatliv

Det å bo med 2 til 1 bemanning 24/7 er mange ganger en stor utfordring. Det er til tider være kjempe irriterende. For det første får jeg ALDRI noe privatliv. Skal jeg i dusjen eller på do må jeg alltid ha med meg noen. Skal jeg til venner eller bekjente må jeg alltid ha med meg noen. Dette er ganske irriterende til tider, og det krever på mange måter masse energi fra meg også.

Jeg har hatt 2 til 1 bemanning i mange måneder nå, og jeg kjenner at det er mange ting i livet jeg savner. Det å kunne gå på do alene, dusje alene og reise til venner alene er et stort savn. Det å være litt friere. For med denne bemanningen er jeg litt mer låst i visse situasjoner. Om jeg blir invitert med på noe kan jeg ikke bare takke ja, da må det planlegges. Jeg kan ikke ha overnattingsbesøk da dette ikke er tillatt når jeg må ha nattevakt i hjemmet. Det er mange ting som stoppes når man har denne typen bemanning som jeg har.

Det er mange ganger jeg kunne ønske jeg hadde et litt mer normalt litt. Et liv der jeg kan leve litt friere, og ikke planlegge alt tid den minste detalj. At jeg kan reise og besøke eller finne på ting med venner uten at jeg må ha med følge. For jeg skal være ærlig på det at det er ikke fristende å reise bort til venner og bekjente når jeg må ha med meg ett til to personal. Det er ikke enkelt og takke ja til invitasjoner når jeg ikke kan komme alene, så dette gjør i mange tilfeller at jeg heller takker nei.

Noen ganger er det greit å ha denne type bemanning, det er ikke alltid vanskelig, men drømmen om å kunne gå på do alene, dusje alene, kunne reise til venninner eller familie i noen dager, vil jeg si er der. Jeg kunne ønske jeg var litt mere fri. At jeg kunne ha noen timer alene med venner for eksempel. Men samtidig selv om dette er irriterende og vanskelig, er det noe jeg bare må godta så situasjonen er per idag. Jeg må bare godta at livet har en liten knekke nå, og innse at dette tar tid. Personalet må bygge tillit til meng, og jeg må i mange tilfeller knytte tillit til dem.

Vi kan gå i hælene på hverandre, Vi kan krangle, diskutere, bli sinte. Litt sånn som man blir i en familie. Men da må det bare ryddes opp i også må dagen gå videre. Og det er mange ganger der vi bare må bli enig om at vi er uenig, eller at jeg bare må gi meg fordi regelverket sier noe annet. Det er selvfølgelig meg og mine ønsker som skal følges, men noen ganger gjør regelverket at dette ikke er mulig.

PS. Husk at det er spørsmålsrunde på bloggen så lurer du på noen legg inn en kommentar.

Liker