"Jeg er en jævla egoist"

Den siste tiden har det rent inn kommentarer om hvor forferdig mamma jeg er som bare gir fra meg barna fordi jeg er syk. Og at jeg er så egoistisk som velger helsa mi framfor barna. At jeg ikke fortjener å ha barna, eller hvorfor jeg i det hele tatt kunne sette to barn til verden når jeg var så syk. Det gjør meg litt frustrert. Jeg har ikke gitt bort barna for at jeg ønsker å gjøre det. Jeg har gitt barna mine en stabil og tygg omgivelse å leve i fram til jeg er stabil nok til å gi dem det de trenger. 

Så syns det er så ufattelig syn at folk skal komme med sånne komentarer. Kommentarer som: "Hei, du er pyskisk syk, ønsker ikke stå i retten grunnet sykdommen din. Og du mener du fortsatt er skikket til og ta vare på barn??" eller "Hun ga bort barna sine til barnevernet og nå syns hun synd på seg selv. Hun mener at det sku vært like lett å få de tilbake som å Gi de bort. Latterlig. Sier seg selv at når du frivillig gir fra deg barna og tar barna fra barnefar , er du ikke egnet eller voksen nok til å ta rollen som mamma. Uansett så sliter du også psykisk og fysisk.. da skjønner jeg ikke at du fikk to så tette barn i utganspunkte..."

For det første hadde jeg ingen anelse om at jeg kom til å bli så syk som jeg ble. Jeg hadde ingen tanke om at det kom til å skje, og det er faktisk en ting jeg ikke kan noe for. Det kan like så godt være en av dere som skriver de stygge kommentarene som opplever det som jeg har/ er gjennom nå. Det kan være du som blir syk, og må ta mange vanskelige valg du egentlig ikke er klar for. Det kan like så godt være du som må levere barna dine i forsterhjem. Det vet du faktisk ikke, men jeg har i hvert fall klart å innse at det beste for barna er at de er i forsterhjem sånn situasjonen min er nå. At de får et stabilt og trygt sted å være.

Det handler ikke på noen som helt måte om å være egoistisk osv. Det handler hva som er best for mine barn. Jeg er uenig i hvordan saken min i barneverntjenesten er blitt behandlet, men samtidig må jeg tenke barnas beste. Syns det er utrolig synd å få sånne kommentarer. Vanligvis ville jeg ikke brydd meg, men når det raser inn med kommentarer på hvor dårlig mamma jeg er. Hvor dum jeg er som valgte å få to barn til verden så stikker det litt i hjerte. Barna mine betyr alt for meg. Jeg vil dem alt det beste hele veien. Og jeg er stolt over at jeg klarte å ta det fornuftige valget, som var så vanskelig. Jeg tenker det sier mye om hva jeg er villig til å gjøre for at barna skal ha det bra. 

Det har aldri hver en lett bestemmelse, og jeg sliter masse med det idag også. Det er ikke mye kult å måtte levere fra seg barna fordi formen tilsier at jeg ikke er i stand til og ta vare på to unger. Og hvis folk skal være så tøffe i tryne og skrive sånne kommentarer, kan de ihvertfall være tøffe nok til å skrive hvem dem er og ikke gå ut som anonym, og stå for det du skriver. Det har seg nemlig sånn for alle, at for at du skal kunne hjelpe andre, må du faktisk være frisk selv, og klare å hjelpe deg selv også. Og det å bli psykisk syk kan skje hvem som helst. Det kan skje alle og en være, og det er ikke alltid du klarer å se det selv. Du klarer kanskje ikke å be om hjelp fordi du er redd.

Men for all del. Hvis du mener jeg er så dårlig mamma, eller menner jeg ikke tenker barnas beste. Og at jeg kun tenker på meg selv. Bare tro hva du vil, men vis du vil bruke tiden din på å sitte å skrive anonymt dritt på bloggen. Så burde du ha baller nok til å skrive navn, for jeg kan finne ut hvem det er uansett.

 

Liker