Jeg er tom for bensin

Det er en ting jeg ikke har skrevet så mye om på bloggen på en lang stund. Grunnet andre temaer jeg har ment har vært viktig. Men jeg er født med en CP diagnose. Det er en hjerneskade du får ved fødsel. Jeg har en milde grad av dette og fungere på mange ting i hverdagen. Men etter jeg hadde to tette svangerskap ble kroppen svakere og svakere og jeg fikk etterhvert noe som kaldes senskader. Altså diagnose din står som den grad den ble satt når du er født, men funksjon, styrke, utmattet og masse annet er skader du kan få etter hver som du blir eldre pga av CPen.

Grunnet to tette svangerskap fikk jeg ME som en av senskadene. Senskadene kom også veldig tidlig på meg. Vanlig alder å få det i er 35-40 årene jeg fikk det i en alder av 18år. Hvordan man får det jo det er ganske enkelt. Når du har en CP diagnose bruker du 3 ganger så mye energi enn en vanlig person bruker når du går, du bruker opp drivstoffet i kroppen hverdag og halve dagen går du kanskje uten energi igjen i energi lagret du må heller presse kroppen gjennom dagens gjøremål. Dette over tid kan skape utmattelsessyndrom eller ME.

ME er helt klart en vanskelig diagnose og forholde seg til, det er en tøff kan å stå i når det slår inn. Og når du sitter og er helt tom for energi og sover hele natten og store deler av dagen, så er det helt klart at det er vanskelig å forholde seg til. Når jeg fikk diagnosen som 18åring sove jeg 20 timer i døgnet. Kroppen min var så vond og slapp, Noen ganger måtte jeg ha hjelp til å komme meg opp av senga. Jeg gikk egentlig bare rundt som et spøkelse. Nå har jeg hatt diagnosen i noen år og det går veldig opp og ned, Noen perioder har jeg greit med energi, andre ganger har jeg 0 energi.

Nå har jeg igjen kommet inn i et modus der kroppen ikke orker og ikke klarer. Kroppen skriker av smerte i alle ledd, muskler og egentlig over alt. Jeg sover store store deler av dagen, Igår sov jeg rundt 17 timer av døgnet og var likevel helt utslitt hele dagen. Jeg syns det er veldig vanskelig når jeg havner i sånne situasjoner igjen. Det er aldri enkelt når MEen tar over hverdagen min. Det er tøft både fysisk og psykisk. Og jeg om jeg har slitt med det fram og tilbake i 6 år nå er det likevel like vanskelig når kroppen stopper.

For det er det jeg føler den gjør. Kroppen vil ikke være med på noe. Det er som om hele kroppen er laget av betong. Det er vondt å stå, og å gå. Det er vondt bare det å ligge stille. Samtidig har ikke hode noe energi til å stå imot tankene og følelsene. Hverdagen blir borte for det eneste ut orker er å sove. Så våkner jeg kanskje er våken i 5-10 minutter også sovner jeg igjen, og sover noen timer til. Jeg er nå i denne fasen igjen, og kjenner at det helt klart er krevende. Det er tungt og holde seg oppe og se framover. Det er vanskelig og se at det går over. Selv om jeg vet at det kan bli bedre er det vanskelig å se. Håper bare ikke dette henger i så lenge! For det er helt klart både vondt å vanskelig, men jeg har kommet meg igjennom det før, og skal klare det igjen.

Liker