Jeg skal bli tynnere, og maten skal jeg ikke ha

Jeg har hatt en periode i livet mitt jeg ikke er stolt over, en periode jeg ikke var fornøyd med meg selv, ikke var fornøyd med hvordan jeg så ut eller hvordan jeg var. Jeg skjønte aldri hvor farlig det jeg dreiv men faktisk kunne være, og ikke minst hvor vondt det var for folk rundt som brydde seg om meg. Jeg viste ikke mitt eget beste, jeg var egoistisk, og tenkte bare på hva jeg selv syns om meg selv og klarte ikke å kontrolerer det.

For en stund tilbake spiste jeg nesten ingenting, og det jeg spiste ville jeg bare ha opp igjen. Maten smakte ikke godt, og jeg ville ikke ha på tettsittende gensere og topper som jeg vanligvis brukte. Istede for å spise gikk jeg på noen slanketabletter som skulle gjøre at jeg ikke kjente sulten, så jeg ikke skulle spise, og ikke skulle legge på meg mer. Jeg gikk stadig nedover, men ble aldri fornøyd.

Jeg trodde på den tiden at å bli tynn ville få meg til å bli mer lykkelig, og at jeg ville bli fornøyd med den jeg var, og at jeg skulle tørre og gå i bikini, og vise fram kroppen min, men ble aldri fornøyd. Så ikke hvor mye jeg faktisk ikke ned i vekt. På det tynneste veide jeg ikke mer en 45kg, og var tynn som en flis, hadde ingenting å gå på, og fortsatt var jeg ikke fornøyd. Jeg så ikke selv hvor tynn jeg faktisk var. Jeg bare ville fortsette og bli fornøyd med meg selv.

Det er en ond sirkel og gå i, og kroppen hadde ikke næring, eneste som sto i hode på meg var å bli tynnere og tynnere. Jeg ville bli som alle andre du er ser i mediene, som var slanke og fine, og få den perfekte kropp, men følte aldri at jeg kom til det stadie.Jeg skjønte rett og slett ikke mitt eget beste. Jeg hadde ingen formening om hvor farlig dette faktisk kan være, og var bare i en egen boble om som sa at du må bli tynnere.

Jeg tørte ikke gå ut døra uten å sminke og ordne meg, og ville bare at jeg skulle se bra ut, og at ingen kunne se det jeg selv trodde jeg så, jeg syns selv jeg var alt for tykk. Etter en stund fant mamma ut hva som egentlig skjedde, hun skjønte at jeg hadde havnet på feil spor, og tok en prat med meg. Jeg ville ikke avsløre noen ting, men hun viste det alt, ikke så rart når vakta bare gikk nedover og jeg bare ble tynnere og tynnere. Det var først da jeg skjønte hvor alvorlig dette faktisk var. Det eneste jeg ville var å bli fornøyd med meg selv, men det ville jeg sikkert aldri blitt. Jeg skjønte etterhvert at dette bare var en øddlegelse av meg selv. Og hadde ikke en 1kg ekstra på kroppen.




Mamma klarte og få meg ut av denne sirkelen, hun fikk meg til å skjønne at jeg må være fornøyd med den jeg er, og ikke forandre meg. Det er ikke fint å veie 45kg, når jeg vanligvis veier mellom 53-55kg. Det kan være vondt å høre sanhenten, men det er noenganger det er den som må til for at ting skal gi seg. Man må ta tak i seg selv, og jobbe mot det som er vanskelig. Den dag idag er jeg utrolig glad for at mamma tok den praten med meg. At jeg klarte å skjønne alvoret. Jeg er perfekt som jeg er, jeg trenger ikke å veie 45kg for å være lykkelig, for det var jeg ikke. Jeg var bare deprismert.

Det er nå jeg er lykkelig, som jeg lever et sunt og godt liv, og spier ofte og regelmessig, jeg er mer lykkelig når jeg ikke gå å syns jeg selv er for tykk, og at jeg har noen kg på kroppen. Jeg føler meg mye mer glad, og er lykkelig, noe jeg slett ikke hva når jeg trodde jeg var det. Dette er en tid jeg ikke er stolt over, men samtidlig lærte jeg masse. JEg lærte å være fornøyd med meg selv uannsett hvordan jeg ser ut. Og vet nå selv at jeg er mye finere nå jeg har litt på kroppen og har former som vi jenter skal ha, og ikke bare er en rotten pinne. Jeg kan aldri få takket mamma nok, for at hun fikk meg til å innse dette. Hun fikk meg til å se mer positivt på meg selv og det er jeg utrolig glad for.

Liker