Jeg vil bare reise hjem

De siste dagene har vært ganske vanskelige. Jeg klarer liksom ikke å henge med i behandlingen. Jeg møter opp til alt opplegg, men jeg skjønner ikke hva dem mener med behandlingen. Jeg får spørsmål som: "Hva trenger du Emilie?" "Hvem er Emilie?" og jeg sitter der og aner ikke hvem Emilie er. Jeg sitter i terapi rommet og aner ikke hva jeg skal svare. Jeg får også beskjed om at jeg bytter tema hele tiden, flytter fokuset ut på andre enn meg selv, men hvordan gjør jeg ikke det da?

Jeg kjenner kroppen er sliten. Den vil ikke være med meg. Alt jeg har lyst til er å bare ligge i senga og sove, for da slipper jeg å tenke, da slipper jeg å jobbe hele tiden. Jeg viste denne dagen ville komme, og jeg vet at når denne dagen kom så må jeg jobbe med meg selv. Men det er overhode ikke enkelt. Jeg kjenner på mange måter at jeg er dritt lei behandlingen. Jeg er lei av å konstant jobbe meg meg selv, jeg merker jo ingen endring. Personalet her mener de ser en stor endring, men hvorfor klarer ikke jeg å se endringen da? Dette syns jeg er både rart og vanskelig.

Alt i meg sier at jeg bare vil reise hjem, men samtidig vet jeg fra andres erfaring at denne dagen kommer og at det er tøft å stå i. Jeg vet at det er viktig å tenke på hva som er verdiene mine, og hvorfor jeg er her når de tunge dagene kommer. Det skal ikke være enkelt å jobbe med seg selv. Det er hardt, det er tøft, også sitter jeg her med valget da. Jeg kan skrive meg ut om jeg ønsker det. Jeg kan velge å reise hjem og avslutte behandlingen. Mange tenker nå, så hvorfor ikke reise hjem da hvis det er det du ønsker? Og det tenker jeg også på mange måter akkurat nå, samtidig som jeg vet at dette er en fase i behandlingen.

Til tross av de vanskelige tankene. Har jeg et valg. Så hva skal jeg velge. Jeg er lei av å høre " Du har et valg" men det er jo i god hensikt dem sier det. Det er jo fordi jeg er et voksent menneske som bestemmer over eget liv og egen behandling.

Det som stopper meg i å reise hjem er at jeg ikke ønsker å leve med 2 til 1 bemanning resten av livet. Jeg ønsker ikke å bli passet på resten av livet, jeg ønsker å være et voksent menneske som kan klare meg selv, ta vare på andre og kunne ha mine to barn. Reiser jeg hjem og avslutter behandlingen så mister jeg den muligheten. Reiser jeg hjem velger jeg faktisk å fortsette i samme rund dans jeg allerede er i, og det er ikke et liv. Så selv om det er tøft å vanskelig nå å jeg egentlig har mest lyst til å reise hjem har jeg som et voksent og ansvarlig menneske valgt å bli værende her på BET å fortsette å jobbe med meg selv til toss av motgangen. Jeg håper dette ikke varer så lenge slik at jeg kan klare å se litt positivt på behandlingen igjen, og være helt klar på hva jeg vil. For med den tankegangen jeg har nå så er det vanskelig å være 100% på jobb.

Liker