Kringen fanget meg!

Mange ganger går jeg i tenkeboksen og tenker: Hvorfor har alt dette skjedd meg? Hvorfor er verden sånn? Jeg bor i Norge, et trygt godt land, men et godt helsevesen! Hvis jeg bor i Norge og har det sånn, hvordan har da fattige barn som har opplevd krig eller andre ting! Hvordan kommer dem seg gjennom traumene, og klarer å starte et vanlig liv.

Det er mange ganger jeg ikke helt klarer å skjønne dette. Det er jo ikke alle som kommer over traumene og klarer å starte et vanlig liv men veldig mange klarer dette. Det syns jeg er sykt beundringsverdig. Jeg har selv opplevd mye som ikke barn, voksene eller noen ikke skal oppleve. Jeg har mine traumer å slite med, og det må jeg bare lære meg til. Men spørsmålet er hvordan kommer jeg meg opp på riktig vei igjen? For det er enklere sagt enn gjort.

I nå over 2 år har mine barn vært i fosterhjem og det er dem fortsatt. Og hvis jeg ser gjennom disse årene var jo håpet mitt at jeg skulle bli bedre og friskere slik at jeg kunne se fram mot en tilbakeføring av jentene min. Men når jeg ser tilbake på de 2 årene så føler jeg egentlig at jeg bare har stått på stede hvil. Jeg har ikke kommet noe særlig langt, det har vel egentlig bare blitt satt inn flere og flere tiltak for å holde meg i live.

Dette er helt klart et sårt tema. Og det er helt klart et viktig tema. Jeg tror ikke jeg er den eneste her i Norge som kjenner på disse følelsene , men jeg tror heller ikke at folk tørr og snakke så høyt om det. Og det kan jeg skjønne på mange måter. Kanskje føler man seg dum, til bry for andre, i veien osv. Men samtidig er det så viktig og snakke! Men jeg kan ærlig si at jeg selv også syns det er kjempe vanskelig å snakke om følelser og tanker. Det er vanskelig å si at nei nå hat jeg en ræva dag. Enda vanskeligere er det å si ifra om du har tanket om å skade deg eller verre. Det har jeg også. Og det er ofte jeg ikke klarer å si ifra, men likevel vil jeg oppfordre til å be om hjelp. For hjelpen fins der selv om det ikke føles sånn.

Som sagt syns jeg det er rart at jeg som bor i et så bra land kan havne så langt vekk fra jorden. Det er rart at hjelpen jeg får ikke fører noen vei. Og det kan være en følelse jeg bare sitter med. Men likevel syns jeg det er rart. Men det er ikke sikkert jeg engang får svaret på dette. For psykisk helse er utfordrende, og det er tøft og det er ikke en fasit sånn som en brekt fot for eksempel. Man må prøve og feile. En dag går det kanskje en annen dag går det ikke i det hele tatt. En dag kan være bra men de neste 10 kan være en kamp uten like. Men hjelpen er der men det å finne rett behandling tar tid. Og tiden det tar å bli frisk er kanskje enda lengre, og kan virke kjempe håpløst og uoverkommelig. Men selv om man kanskje ikke ser framgang selv kan kanskje andre gjøre det.


Liker