Kunne tårer drepe, hadde jeg vært dø

Ja det står i overskriften: Kunne tårer drepe, hadde jeg vært dø. Hva hadde du gjort om livet ditt ble snudd på hode kun over en natt? Hvis du mistet det som betydde mest i verden for deg. Hvis alt under deg raste sammen, og du bare måtte klatre videre? Hva vis du begynte å gråte, og ikke klarte og slutte. Eller hva om noen så dine svake sider? Hva om noen så en tåre? Livet mitt ble snudd på hode over natten. Jeg måtte kjempe en kamp om livet. Om tilstedeværelsen. Om sorgen. Om smerten, og mye mer.

Jeg slet mye psykisk. Hadde en vanskelig forhold til verden, men jeg klarte og holde meg oppe for barna sin del. Jeg kjempet hver en kamp som kom for at barna skulle ha det bra. Jeg ble dårligere og dårligere, og kroppen skrekk mer og mer i smerte. Etterhvert ga kroppen opp, den klarte ikke mer. Det å løfte en finger ble for tungt. Det var tydelig, ikke lenger vanskelig å se, men likevel ville jeg gjemme det. Tårer trillet i alle kanter, frustrasjonen over alt jeg ikke klarte. Over alle tanker. Alle sår. Alt jeg ikke klarte å mestre i hverdagen. Men jeg ville fortsatt gjemme det bort. Hva ville skje om noen fikk se hvordan jeg var i hverdagen? En levende zombie.

Jeg tøyde strikken til den sprakk, og litt til. For det å be om hjelp var et alt for stort skritt. Jeg gråt meg i søvn, fordi jeg viste at neste dag ville bli like tung. Tilslutt ble det stopp. Hele meg raste sammen, og alle bittene måtte samles, og settes sammen igjen. Men dette er noe som er veldig krevende og tar lang tid. Jeg Emilie ble så dårlig at jeg ikke lenger fikk lov til å ha den daglige omsorgen for mine barn. Jeg ble for dårlig til at jeg klarte hverdagen selv. Jeg ble så dårlig at alt under beina på meg bare raste, og ble verre og verre. Jeg måtte begynne å kjempe på nytt, flere ganger. Kampen om å komme igjennom dagen var så stor at jeg møtte ligge innlagt på en psykiatrisk lukket avdeling. Der lå jeg lenge.

Men det var nødvendig. Der satt jeg, alene med er liv snudd totalt på hode. Jeg var ikke lenger en fulltids mamma. Jeg var ikke lenger Emilie. Jeg satt igjen med kun meg selv, og mine utfordringer. Og på dette tidspunktet måtte jeg starte hele livet på nytt. Godta at jeg var syk, godta en ny hverdagen. Den kampen var lang. Og langt ifra ferdig. Jeg kjemper fortsatt hver dag, men for hver en dag jeg kommer igjennom vil jeg bli sterkere. Selv om det er opp og nedturer. Kampen er fortsatt lang, men kampen er ikke ferdig.

Liker