Mer enn øye ser

Det er mye fordommer rundt psykisk helse. Du kan møte en person når du er på butikken og personen kan virke helt frisk og fin. Men du vet likevel ikke hvordan personen har det innvendig. Du kan møte på en person som virker å være glad og fornøyd med livet og brått uten å skjønne noen ting har personen tatt sitt eget liv.

For mange kan det å gjøre enkle oppgaver som å gå på butikken eller andre hverdagslige gjøremål oppleves som en stor mental belastning. Redselen for å møte på noen du kjenner på butikken for eksempel der den andre part kanskje vil slå av en prat, men du selv egentlig bare vil hjem og har mer enn nok med deg selv og dine gjøremål for dagen. Personen du har møtt tenker at hvorfor kan ikke du være i jobb du som har klart og strikke 3 gensere den siste måneden. Men det kan virke helt forskjellig for personen det gjelder. Psykisk sykdom er ikke som mange andre sykdommer. For psykisk sykdom er ikke synlig utenpå. For folk rundt kan alt virke fint selv om ting ikke er bra.

Jeg har møtt mye fordommer. Det er mange som ikke har forståelse for hvorfor jeg blant annet ikke kan være i jobb. Hvorfor jeg ikke har frihet. Venner som kanskje ikke skjønner hvorfor jeg må ha med meg personalet når jeg er ute. Eller hvorfor jeg brått kan være innlagt. Det som er så synd er at det er ikke bare jeg som møter disse utfordringene i hverdagen. Det er ikke bare jeg som sliter med disse tingene. Det er flere. Mange mener det ikke er en skam å slite psykisk, men det å si du sliter psykisk ligger langt inne for de fleste. Det å fortelle at de har et problem er overhode ikke lett. Mange tror kanskje at det er godtatt i dagens samfunn, men det er en lang vei igjen å gå der. Jeg vet ikke om det er fordi folk er redde. Om det er fordi folk ikke vet hvordan man skal forholde seg til det.

Det er ikke alltid lett og forholde seg til en psykisk syk person, men det viktigste du kan gjøre som venn for eksempel er bare å vise at du er der. Det jeg setter mest pris på når jeg møter venner eller sånt er at dem skal oppføre seg som de alltid har gjort. At dem skal møte meg som de ville møtt hvem som helst annen venninne som er frisk. Det værste jeg opplever er når folk behandler meg som er jeg er syk, at folk trekker seg unna. Man trenger ikke å være endel av de dårlige dagene, men for all del kjenner du noen som sliter psykisk bare hvis at du er der, og behandle dem som om de er friske. Ikke hver redd for å tråkke feil, ikke hver redd for å møte personen som normalt. For psykisk syke er akkurat som alle andre, de har bare noen større utfordringer i hverdagen som er vanskelig å takle. Vi er normale mennesker, men har bare store mentale utfordringer med å takle enkelte eller flere situasjoner i hverdagen.

Liker