mitt forhold til mamma

Etter innlegget jeg skrev i går kveld har jeg fått spørsmål om jeg kan skrive et innlegg om forholdet til min mor. Og det kan jeg jo selvfølgelig gjøre, jeg og mamma har et veldig nært forhold, noe som dere sikker skjønte når dere leste innelgget som ble lagt ut igår.

Mamma og pappa har vært skilt siden jeg var liten, og jeg har bodd hos mamma. Jeg og mamma har alltid hatt et veldig nært forhold og har alltid vært der for hverdandre. Mamma er en utrolig viktig person i livet mitt, og jeg kan fortelle henne alt uannsett. Er det ting jeg er usikker på kan jeg bare spørre henne, er jeg lei meg for noe kan jeg snakke med henne. Vi snakker om nesten alt som er vanskelig og vondt, og har det utrolig koselig når vi er sammen.

Når jeg ble gravid med Sarah-Isabell hadde jeg mye press på meg, og jeg følte jeg mistet mange, fordi ting ble veldig vanskelig. Da var mamma min mamma, min venn og min nærmeste. Jeg hadde en utrolig tøff periode og mamma var den eneste jeg ville være med, jeg ville heller ikke være alene, så jeg og mamma var utrolig mye sammen. Så når jeg gikk gravid med Sarah-Isabell fikk jeg et enda sterkere forhold til mamma, fordi vanligvis i min alder er mamma bare mamma, og egentlig bare dum og teit, men for meg var mamma min gode venn og en utrolig viktig person og ha rundt meg.

I sommer valgte jeg å flytte hjemmefra av mange grunner. Jeg følte egentlig det var på tide og kommet seg til sitt eget, og begynne litt selv. Samtidig som jeg nå har et barn, og da er det best og bo for seg selv, selv om familien til mamma hadde et åpent hun til oss. Jeg flyttet da til Biri, i gjøvik kommune, og mamma bor i Gausdal. Det er ca. 1 time unna hverandre. Grunnnen til at jeg valgte det var fordi, i gausdal var det ikke noe til utleie da jeg så, og siden kusina mi bor på biri så jeg der også. Da fant jeg en passe stor leilighet, greit pris og fint plassert, og reiste på visning og fikk leiligheten. Da var det ikke et tema. Jeg var klar til å flytte ut og ville ikke gi glipp på tilbudet.

Det er jo ikke kjempelangt til mamma, men siden jeg ikke har bil og mamma ikke har bil, blir det jo mer tungvindt. Jeg er veldig glad i å besøke mamma og få besøk av mamma, og syns alltid det er veldig trist og si hade når hun reiser fordi jeg vet at hun kanskje ikke har mulighet til å komme på 1 måned eller kanskje lenger og det har ikke jeg heller. og det på grunn av skole, jobb, barnehage osv. Noe som fortsatt er litt rart for min del, men merker det egentlig best når mamma kommer på besøk eller jeg reiser på besøk dit.

Jeg ringer mamma hver dag og snakker med henne, trenger ikke å være noen spesiel grunn til at jeg ringer henne, kan være nok og bare si hei og høre stemmen hennes. Vi har et veldig nært og trygt forhold, og mamma er der alltid for meg, jeg er glad jeg har mamma, men angrer heller ikke på at jeg valgt å flytte selv om det kan være litt trist av og til.

Liker