Nå kan jeg ha privatliv på do

I snart 2 år har jeg levd med 2 til 1 bemanning. I ca 1,5 år har jeg blitt fotfulgt uansett hvor jeg har gått. Ikke hatt privatliv. Har blitt fulgt på do, når jeg skal dusje ect. I snart 2 år har livet mitt bestått av å bli passet på. Jeg har blitt tatt ifra mine egne eiendeler fordi det kan være farlig for meg. Jeg har aldri kunne sitte alene og nyte stillheten. Jeg har i snart 2 år levd på stede hvil i en liten boks der alt fokuset har vært å holde Emilie i live.

På mandag gikk jeg fra 2 til 1 bemanning til å stå på egne bein helt alene. Dette skjedde på dagen og på minuttet. Det høres kanskje litt rart ut av jeg går rett fra 2 til 1 bemanning til å stå på egne bein uten noen overgang. Og det kan jeg jo ærlig si at jeg også syns det var. Og lenge var jeg usikker på om dette egentlig var riktig å gjøre. Men igjen så vil jeg komme videre i livet.

Hjemme har jeg sittet og blitt passet på til en hver tid. Helsevesenet har passet på at jeg er i livet. Og nå står jeg her å plutselig har fult ansvar over eget liv. Det er ikke ulovlig å ta sitt eget liv, men det er ulovlig for helsevesenet å ikke gjøre det dem kan for å holde deg i livet. Det vil for eksempel si at de som jobber på BET kan si at: "nå står du til ansvar for eget liv", men ser dem har jeg gjør noe som er til fare for meg så MÅ de gå inn med tiltak for å stoppe det.

Nå som jeg er her inne har jeg jo ingen som ser til meg. Jeg har ingen som passer på meg. Her må jeg be om hjelp selv. Her er det åpne dører og jeg gå inn og ut som jeg selv vil. Her går jeg dit jeg selv vil til en hver tid. Jeg må ærlig si at det er rart, skummelt og skremmende å gå fra den overgangen med 2 til 1 bemanning til å stå på egne bein, men samtidig gjør jeg dette for å komme videre i livet. BET tar imot akkurat sånne pasienter som meg, og jeg har valgt å stole på dem, samt at jeg gjør mitt for at dette skal gå bra. Jeg har valgt å gi 100% for å klare dette. Jeg har valgt å gi 100% for å få hverdagen og livet tilbake.

Nå kan jeg gå på do i fred. Nå kan jeg dusje i fred. Nå kan jeg velge og gå på rommet og slappe av alene. Etter et døgn her så er det på mange måter også godt å få litt tid alene. Det er på ingen måte enkelt å være på behandling her. Dem graver i følelser, sårbarhet, smerter og ting du kanskje har lagt en sperre på. Noe som helt klart gjør vegen for å flykte kortere. Men samtidig jobber de på en måte som gjør at jeg skal se tilbake på ting å finne ut hva hadde skjedd vis jeg hadde valgt å gjøre noe annet. Eller hva ville jeg gjort vis jeg på tross av angsten valgte og stå i angsten for eksempel. Hva ville skjedd hvis jeg valgte å bli værende i det skumle og farlig, uten å flykte fra det. For det er jo nettopp det man gjør når man skader seg selv, men flykter fra noe som er tungt og vanskelig.

Det skal bli spennende å se om dette er behandlingen for meg. Om dem kan hjelpe meg å finne noen nøkler videre i livet. Om jeg kan klare å få tilbake hverdagen min som mamma igjen. Nå er ting fortsatt ganske nytt, og det er vanskelig å si noe om hva jeg føler enda. Det er mye å sette seg inn i og jeg klarer ikke å finne ut om dette er riktig eller feil behandling enda. Men jeg håper dette kan være riktig skritt på veien. Så får tiden vise etterhvert som dagene og ukene går. Det blir en spennende tid ihvertfall.

Liker