Psyken øddlegger alt for mye

Det er rart hvor mye det psykiske har å si på hvordan formen din er, og hvordan du klarer deg i livet. Jeg har slitet mye psykisk de siste årene. Og det begynte lenge før jeg ble gravid. Jeg syns det er litt skumelt og tenke på hvor mye det kan øddlegge en person som må leve med en psykisk lidelse. For det å leve med det kan være vanskelig. Jeg har levd et liv med Celebram Parese som er en engangsskade på hjernen (funkjonshemming) og dysleksi (lese, skrive, vansker) . Jeg har ikke en høy grad av CP, og det er ikke lett og se at jeg har det, men likevel var det tøft å gå på skolen, i gymmen osv. Jeg har ikke kunnet være med på alt på grunn av CP´n. Det gjør at ting blir veldig vondt og det er ikke alt som beina mine takler å gjøre dessverre. Jeg kom inn i en ny klasse, ble tatt godt imot, men varte det lenge? Det tok ikke lang tid før folk begynte å kritisere meg fordi jeg ikke kunne være med på alt, eller fordi jeg ikke kunne spille fotball så bra, ting som ikke de andre burde bry seg meg. Det hjalp ikke akkurat at jeg ikke klarte og lese fort, eller at jeg ikke klarte engelsk. Det gjorde ting bare enda værre, og mer snakk og dritt kom. Jeg kom meg fint gjennom barneskolen, følte meg mye alene men holdt det meste inne. Så kom jeg på ungdomskolen, jeg følte meg redd, jeg grua meg til å gå på skolen, jeg ville aldri på skolen, men måtte som alle andre. Jeg prøvde og holde meg sterk hver dag, prøvde og holde meg oppe. Uannsett hvor mye jeg hadde lyst til å stikke av. Men jeg sa det aldri til noen. Ingen viste hvor vanskelig det var å dra på skolen, ingen viste hva jeg følte, bare meg selv. En dag tok ting overhånd, og jeg begynte og selvskade meg. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre lenger, eller hvordan jeg skulle takle det. Jeg holdt det lenge hemmelig, så lenge jeg klarte, men mistet flere og flere venner. Det gjorde ting bare værre, og jeg prøvde og holder meg oppe. Men sannheten kom fram tilslutt. Folk merket hva som skjedde, og ene venninna min kontaktet mamma. Mamma fant det ut og ble kjempe sint. Jeg viste ikke hva jeg skulle si til henne, men noe fikk jeg sakt til slutt. Jeg begynte på BUP for å prøve å starte livet på nytt, men ting var vanskelig. Idag sitter jeg med verdens vakreste baby, og koser meg med det. Jeg kjenner det psykiske henger litt igjen i noen tilfeller, men jeg klarer og ta meg sammen, og tenke at jeg skal gjøre alt jeg kan for å lage et bra og trygt liv for Sarah-Isabell. Men hvem var det egentlig som reddet meg til å havne i helvette? Jo, det var faktisk venninna mi. Hadde ikke hun hjelpet meg vet jeg faktisk ikke om hvor jeg hadde vært i dag. Og det er ganske skummelt og tenke på hvor mye Psykisk helse har å se for en person, hvor mye psyken kan øddlegge.

Liker