Teller ned over hver en dag

Det begynner å bli veldig lenge siden jeg har sett jentene min. Lenge siden jeg har sett dem løpe rundt i stua mi, og rote ut alle lekene sine utover gulvet. All latteren, smilene, kranglingen, trøsten etter de har blitt lei seg, alle stundene rundt middagsbordet. Det å ha jentene på fanget, og synge sanger. Alle kveldene hvor de skal sove og de legger seg ned, og gjør seg klar til å synge kjære Gud.

Savnet er der hver eneste dag, men nå som det er så lenge siden jeg har møtt dem så er savnet enda større. Tanken på alle du fantastiske minene vi har hatt sammen. Jeg ser på bilder av dem hver dag. Skroller nedover bildene, og er tilbake på alle minnene vi har hatt sammen. Jeg bruker mye tid på å se igjennom bilder og videoer fra de var mindre og fra samværene vi har hatt sammen til nå. 

Men det blir ikke det sammen. Det er mye bedre og ha jentene på fanget, og se igjennom bilder fra de var små, sammen med dem. Sarah-Isabell og Thea-Aurelia elsker å se tilbake på bilder og videoer fra de var babyer. Det er alltid en slager. Da vil de alltid spørre om hvordan ting var når dem var baby. For eksempel: " Mamma der var jeg sint", "Hvor mange år var jeg der?", " Er det meg som baby" osv. Når vi ser igjennom bilder som er tatt opp igjennom sitter vi ofte og snakker om bildene. Jeg forteller dem når bilde ble tatt for eksempel "Dette bilde ble tatt den første julen dere hadde sammen".

For hverdag som går så kjenner jeg savnet vokser. Nå er det lenge siden jeg har møtt dem, og jeg begynner alltid og telle ned dager til neste samvær. Det blir også spennende hvordan det blir i November. For da blir det en evaluering med barnevernstjenesten, og jeg kan få økt samvær eller ikke. Og det kjenner jeg at jeg gruer meg veldig til, men samtidig gleder jeg meg og håper på det beste.

Liker