Tiden etter innleggelsen på Reinsvoll

Det er nå gått en stund, etter jeg ble skrevet ut fra Reinsvoll som var 22. august. Da jeg hadde ligget innlagt på lukket avdeling i litt over 7 måneder. Det å komme hjem og starte livet hjemme, har på mange møter gått veldig fint, mens det også har bydd på endel utfordringer. Siden jeg ble utskrevet i august har jeg hatt mange små innleggelser. Det har vært litt opp og ned. Noen perioder har gått fint, mens andre perioder har jeg blitt innlagt mange ganger i løpet av en ukes tid. 

Det å skulle komme seg på plass hjemme. At de som skal følge meg opp skal bli kjent, og trygge i rollen sin ovenfor meg. Alt dette tar tid. De skal lære seg og kjenne meg. Jeg har hatt mange tvangsinnleggelser, og en kaotisk og slitsom periode, men selv hvor mye det har vært å forholde seg til skal jeg helt klart sies at jeg har blitt mye mye bedre enn jeg var for bare noen måneder siden. Jeg har hatt noen skritt tilbake men 100 skritt fram og 99 tilbake er fortsatt framskritt.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til å alltid bli sendt tilbake til Reinsvoll sykehus. Det av mange grunner. Jeg glemmer da selv og se det positivet. Jeg tenker at faen fins det ikke hjelp.Er det ingen som kan klare og hjelpe meg der hjemme, men svaret er jo egentlig at jo det er jo nettopp det dem gjør. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal gjøre i alle situasjonen. Og når det da ikke er mulig å kommunisere må de gjøre det som er det beste for meg. Selv om jeg da føler jeg bare er tilbake på starten, så er jeg faktisk ikke det. Det er helt normalt, og bli innlagt etter en så lang innleggelse som jeg hadde rett og slett fordi det tar tid og bli trygg på å være alene, og ikke ha et hjelpeaperat rett utenfor døren 24/7. 

Men til tross for alle gangene så har det gått veldig bra. Noen tilbakesteg på jeg regne med, bare jeg ikke glemmer at jeg fortsatt har stort framskritt fra hvor jeg var hend i mars. Og jeg er utrolig glad at jeg klarte å kjempe den kampen, for det var flere ganger jeg følte at: "dette klarer jeg ikke", men så fikk jeg god hjelp til å kjempe videre, og det var det vært!

Liker