Tilbake bak tastaturet

Nå har det vært noen stille dager her på bloggen. Dette av flere grunner egentlig. Det er tøft å være på behandling på BET og det er helt klart en stor jobb bare det å være her, så noen ganger jeg bare må ta kveldene rolig og lade opp til en ny dag.

Nå er jeg inn i tredje uken her på BET og begynner å komme litt inn i rutiner og gjøremål, men selv etter 3 uker er det også veldig mye jeg enda ikke har klart å skjønne enda. Jeg kan ikke si at jeg merker noen stor forandring i hverdagen min, noe jeg heller kanskje ikke kan forvente etter bare 3 uker. Dette er jo en lang og tidkrevende prosess, og jeg vet jo heller ikke om dette er rett behandling.

Jeg syns mye av det de jobber med her på BET er veldig interessant og spennende, men det krever også veldig veldig mye krefter, og fult fokus på her og nå. Det å forandre en livs situasjon er på ingen måte enkelt, selv om man håper ting skal gå fort så er det faktisk sånn at det tar tid, og det tar ikke bare tid og krefter men det inne bærer også at man går på snørra flere ganger. Tar feil valg, men så må man reise seg opp igjen og jobbe med at det ikke skal skje igjen.

Jeg kan være ærlig på at jeg skulle ønske det å snu livet var enkelt. At det ikke skulle bli noe problem, men når man lever med en sånn type bemanning jeg nå har hatt i over 2 år så er det jo helt klart at det tar tid. Heldigvis er de flinke her på BET til å informerer pasienten om at det er verken enkelt eller fort gjort. Det er veldig mange plasser som glemmer og si disse tingene, ikke vet jeg egentlig hvorfor, men det er akkurat som det er farlig å si det. Men egentlig er det veldig viktig å informere pasienten om det, for man kommer ofte inn med en tanke om at nå skal ting snu, også tråkker de feil gang på gang å gir litt opp, fordi forventningen var at den ene måneden her skulle snu alt, men så gjorde det ikke det likevel.

Liker