Utviklingen jeg går glipp av

Det er rart å være hjemme å ikke kunne se dere hverdag. Det er rart og ikke våkne til at to unger kommer hoppende opp i sengen, og roper "mamma du må stå opp det er dagen!" Ikke krangle fordi dere ikke får godteri når vi er på butikken, eller alle de gode stundene der vi leker sammen. Selv om det ikke skal så mye til for å leke med dere. Det kan være nok bare det å sitte i sofaen og få servert mat som dere har laget på lekekjøkkne deres. Det er stille og tomt i huset. Vanligvis pleier det å være leker over alt, og fult liv hele dagen, mens nå må jeg sitte i et tomt hus og finne på ting jeg vil gjøre. Jeg må fylle dagene med de tengene som jeg og bare jeg vil. Det er utrolig rart. Vanligvis ville vi planlagt noe som dere barna vil, noe dere har glede av osv.

På hvert samvær jeg har sammen med jentene er det like rart, spennende og koselig hver gang. Det er rart fordi jeg merker så utrolig godt hvor mye de har utviklet seg. Jeg ser utvikling som jeg ikke ville sett om jeg hadde dere hverdag, men det gjør også vondt. Det gjør vondt fordi tanken på at jeg ikke får vært med på den utviklingen, er knusende. Jeg er mamman deres det er min oppgave og følge dere opp. Det er jeg som skal lære dere hva som er riktig og galt. Det er jeg som skal veilede dere mens dere blir større. Det er jeg som skal være med på oppturene og nedturene deres. Dere er mine barn, jeg skal få gleder over ting dere blir glad for, men sånn er det faktisk ikke nå.

På hvert samvær koser jeg meg, og tar vare på hvert minutt. Jeg nyter hvert øyeblikk, jeg blir glad på deres veiene. Jeg er så utrolig glad for at jeg får en samværs ordning. Det å kunne få se dere og nyte den tiden jeg får med dere setter jeg større pris på enn dere tror. Når hvert et samvær er over gleder jeg meg allerede til neste, og  begynner å planlegge hva vi kan gjøre. Jeg kunne vært så uheldig og risikert at dere ble sendt til noen helt fremmede, og at samværet hadde vært mye mindre. 

Men plutselig vinner jeg kampen. Plutselig er de tilbake til meg, og hverdagen kan bli som den var før. Jeg ønsker meg ikke noe annet mer enn det. Og jeg håper den dagen kommer fortere enn jeg tror. For dere er alt, dere er mine og det skal jeg bevise. For det beste med å være mamma er alle de fine stundene vi får sammen. Alle de fine tingene vi kan gjøre sammen. Og når jeg til og med kan si at jeg savner kranglingen mellom dere, da skal dere vite at mamma savner dere mer enn noe annet. Og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg håper dere kommer tilbake fortere enn jeg tror. For mamma savner dere

Liker