Uvirkelig for deg men virkelig for meg

Hvor lang tid tar det fra jeg er her og nå til jeg går inn i min egen verden? Hva opplever jeg når jeg går inn i min verden? Og hva gjør at jeg havner i denne verden? Når begynte jeg å merke at noe ikke stemte rundt meg? Dette er noen spørsmål som jeg tror mange kan sitte med tanker om når det kommer til psykisk helse. Dette er et emne som er veldig forskjellig fra person til person. Mange kan kanskje kjenne seg igjen i alt eller noe, mens andre har en helt annen opplevelse. Psykisk helse kan være så forskjellig selv om man har samme diagnose, så her må jeg skrive ut fra mine opplevelser og erfaringer.

Det er egentlig veldig forskjellig hvor lang tid det tar fra jeg er her og nå til jeg er i min egen verden. Noen ganger snur det på kun få minutter, mens andre ganger kan det komme sakte litt og litt. Dette gjør det kanskje ekstra vanskelig for folk å se når jeg er her og nå og når jeg går inn i min verden. Når ting snur på få minutter er det ikke vanskelig å oppfatte når det skjer, ihvertfall ikke for folk som kjenner meg. Men så har man en problemstiling når ting går fort. Og det er enkelt å greit at, selv om det føles ut som det kommer på få minutter, så har jeg mest sannsynligvis vært halvveis i min egen verden lengere enn vi tror. Det har bare ikke vært mulig og oppfatte at jeg ikke har vært på riktig sted, fordi symptomene har vært for svake, eller for lite synlig. For det er ikke alltid like lett og oppfatte hva som skjer hele tiden verken for meg eller de som jobber rundt meg. Man må tråkke og falle flere ganger, og det tar tid å klare å oppfatte alle faresignalene. Men når ting snur på få minutter er det allerede for sent å gå inn med forebyggende arbeid, så må vi heller jobbe med å få meg tilbake her og nå på andre måter, og ofte må heller personalet rundt med ta kontrollen til jeg er tilbake her og nå!

For eksempel har jeg opplevd mye at jeg sover, og våkner i min egen verden. Når dette skjer er det umulig å se eller gjøre forebyggende arbeid. Så da er heller jobben å få meg tilbake her og nå.

Når jeg er i min egen verden opplever jeg stemmer, og hallusinasjoner. Jeg opplever en eldre mann, som er befalende og sint. Han kan komme med befalinger på ting jeg skal gjøre, og jeg kan føle selv at han gjør meg vondt om jeg ikke hører. Jeg kan også høre og se en liten jente i hvit kjole. Hun vil ikke noe vondt men spør stadig om hjelp. Hun er alltid med mannen og kommer sjeldent alene. Noen ganger kommer det også en yngre gutt. Hun sier ingenting, men han føler også med mannen og for meg er det veldig sårt når han er med. Da dette er en som betyr mye for meg. Mannen er hovedpersonen, og den som styrer denne verden. Han har makten. Så kan man jo se litt på hvorfor det er dette jeg opplever. Der har det vært mange teorier gjennom de siste årene, men de fleste har vel konkludert med at dette er personer jeg ser og hører grunnet opplevelser gjennom oppveksten eller gjennom livet jeg har levd fram til nå. At det er en traume relatert grunn. Noe som jeg på mange måter skjønner, men samtidig er vanskelig å skjønne siden jeg alltid har hatt en trygg og god oppvekst rundt mamma. Men jeg har jo hatt noen traumatiserende opplevelser gjennom livet, og det er disse hendelsene helsevesenet mener jeg har problemer med å takle og at dette har blitt forsvar mekanismen min.

For å unngå å havne i sånne situasjoner der jeg havner i min verden er det viktig at jeg har en strukturert hverdag, at jeg passer på å ikke ha for mye på tapeten og har tid til å hvile og ikke slite ut kroppen. Dette er en ting jeg er veldig dårlig på. For meg har det blitt sånn at er jeg sliten og har det vanskelig må jeg være fullbooket slik at jeg slipper å kjenne på følelsene og tanke kjøret. Og prøver å unngå å havne i min verden. Dette er ikke riktig måte å gjøre det på da jeg utsetter problemet som igjen gjør at jeg få enda sterkere "anfall" når jeg går i min verden. Men selv om jeg vet dette er det ikke enkelt å gjøre noe med det. Det er både vanskelig og tar tid å jobbe med.

Jeg merket stemmer og hallusinasjoner i tidlig alder, men tørte aldri å si noe om det. Men det var ikke et stort problem i starten, men årene gikk og dette ble mer og mer utfordrende. Jeg snakket med psykologer, men ønsket ikke å dele det med noen andre. Jeg klarte fint å ha "kontroll" over det lenge men for 3-4 år siden begynte jeg å miste kontrollen. Det gikk sakte nedover i starte og plutselig smalt det, og jeg ble avhenging har stor hjelp fra psykiatrien. Det gikk fra å klare seg selv til å måtte ha hjelp til en hver tid. Denne tiden ble ekstrem tung. Det å møte veggen på den måtte, og vite at nå er livet snudd helt på hode var over hode ikke enkelt.

Men jeg måtte lære meg å godta situasjonen og leve etter det. Og heller lære meg å tenke at det kan bare gå framover. Selv om jeg går 10 skritt fram og 20 tilbake. Så kommer man litt nærmere det normale etterhvert. Selv om det noen ganger virker helt håpløst, og jeg ikke klarer å se at dette går framover. Så går det framover selv om det tar tid. Psykisk helse tar tid, og noen ganger er virker den jobber helt umulig. Men det er likevel mulig å komme seg opp igjen, men må bruke tiden. Og det er mange fall på veien, men da må man reise seg igjen å fortsette. Dette er ingen enkel sak, men det må gjøres.

Liker