Valget som ble et mareritt

Den dagen jeg fant ut at jeg var gravid i en alder av 16år fikk jeg veldig skjokk. Det var mange tanker som skulle plasseres og jeg skulle finne et valg som var riktig for meg. Men hvordan taklet jeg og ta valge med alle mulig reaksjoner og menninger fra alle andre? Hvordan taklet jeg å få driten slengt i anskitet? Det kan du få lese litt om nå. Jeg bor i en liten bygd, der alle kjennner alle, og rykter går som et vindkast. Her i bydga viste folk at jeg var gravid før jeg viste det selv. Jeg fikk spørsmål på spørsmål om jeg var gravid og jeg sa nei. Kort tid etterpå hviste det seg at jeg faktisk var gravid. Og mange på skolen og ute i bygda hadde jo allerede lagt seg en menning om at jeg faktisk var det. Og jeg fikk jo allerede blikk, kommentarer og spørsmål. Når jeg tok testen var jeg ca 6 uker på vei, og hadde et stort valg jeg skulle ta. Jeg måtte snakke med familie fra alle sider, få endel hat og mye tårer. Jeg fikk menningne til alle, og det var ikke alle menningene som var like lette og takle. Jeg hadde noen som var sterkt mot dette, og noen som støttet meg i valget jeg skulle ta. Det var et vanskelig valg og ta. Valget ble ikke akkurat lettere av miljøet rundt på skolen. Der jeg etterhvert mistet flere og fler. Gikk alene i friminuttene, gruet meg til timene, gruet meg egentlig bare å dra på skolen. Var mye borte pga møte, og noen ganger tørte jeg ikke egang og reise på skolen, fordi jeg viste hva jeg kom til. Jeg fikk melinger og folk som kaldte meg forskjellig ting som: HORE; FITTEKJÆRING, IDOT, CP-UNGE og fikk melinger som: HÅPER UNGEN DIN BLIR LIKE STYGG SOM DEG; HÅPER UNGEN DIN DØR, HÅPER UNGEN DIN BLIR LIKE STYGG SOM DEG, REIS TIL ET HJØRNE I OSLO DER DU HØRER HJEMME, JEG SKAL DREPE DEG OM DU BEHOLDER BARNET osv. Det var ord som gjorde det vsnskelig for meg og ta et valg. Ord som fikk meg til å ligge i senga å gråte og gråte. Ord som gjorde at jeg ble redd for å gå ut døra. Ord som øddlag meg helt. Det var et HÆLVETTE og stå der og skulle ta et velg med en hel haug med kommentarer, meninger og følelser. Når valget endelig var tatt håpet jeg det værste ville være over, men det var det ikke dessverre. JEg skulle ikke gå et svangerskap med glede. Jeg skulle gå et svangerskap med frykt og redsel for alle ande. Jeg fikk meldinger på medier hele tiden om jeg var gravid igjen, og om jeg skulle beholde osv. Så jeg begynte å skrive blogg, for det hjalp meg mye til å sammle følelsene, dele det jeg ville og slippe masse mas og melinger på skolen og medier. Jeg klarte å ta valget etter mye press, tårer og redsel, men jeg fikk tatt det riktige valget og angrer ikke den dag i dag.
 

Liker