Noen dager er mer krevender enn andre, både fysisk og psykisk. Det å strekke til alle steder er vanskelig, og tungt noen ganger. Spesielt når kroppen min er sliten og ferdig. Når jeg blir så sliten påvirker det både fysisk og psykisk. Når jeg vet at huset må ryddes og vaskes, jeg vet jeg har en del ark og fylle ut, jeg vet jeg har 1 barn som skal hentes i barnehagen, jeg vet jeg må gi barna 100%, men når kroppen blir så sliten som den er noen dager, føler jeg at jeg ikke strekker til på alle steder. Da må jeg prioritere hva jeg skal fokusere på. Barna trenger meg 100% og det er de jeg må fokusere på.

Det er vanskelig når jeg får sånne dager som idag. Der jeg har utrolig mye jeg må strekke til på, men samtidlig orker ikke kroppen. Kroppen er sliten og trenger vile. Det vil ikke være med, skal jeg strekke meg for å komme i havn på alt som skulle vært gjort, eller skal jeg legge noen av tingene på lista på hylla, og fokusere på å klarer mer i morgen, eller skal jeg presse meg og risikere å være sliten i mange dager.

Livet som mamma er ikke alltid en dans på roser selv om mange kanskje kunne håpe det. Det kan være tungt og vanskelig til tider, og det er mye å gjøre. Men alle de koselige tidene jeg har sammen med barna mine viner overklart over de vanskelig og tunge dagene. Ja det kan være vanskelige dager selv om jeg er mamma og skal være der 100% for barna. Jeg tror alle foreldre kjenner på de vanskelig dagene noen ganger. Men skal jeg høre på kroppen når den sier stopp, eller skal jeg presse meg vidre for å komme i havn. Det fins en fasit, men det er ikke allitd så lete og bruke fasiten, selv om kroppen trenger det.

Jeg har vært fraværende fra bloggen di 2 siste dagene. Og det er fordi Thea-Aurelia dessverre måtte legges inn på sykehuset. Hun ble veldig tett og forkjølet i noen dager, og fant etterhvert ut at vi måtte reise til legevaken med henne. Da fikk vi vite at hun har luftveisinfeksjon, og at de ville legge henne inn over natten sånn at hun kunne få litt behandling, og få løsnet opp litt. 

Vi lå derfor på sykehuset fra tirsdag-onsdag og fikk litt behandlig. Og heldigvis er hun nå på bedringenes vei. Når jeg har en liten tuppe som går i barnehagen drar hun med seg mye smitte hjem dessverre, som gjør at Thea-Aurelia også fort kan bli syk, og dette var da et av de tilfellene. Og når så små som Thea-Aurelia blir syke , og svake er det greit og oppsøke lege siden hun er så liten og svak enda. Men alt har gått fint og vi er på bedringens vei. Det er ikke gøy å se at barna har det vondt, men det er godt å se når de blir bedre.

Spørsmålet "Er ikke du for ung til å ha barn?" er et spørsmål jeg stadigvekk får. Jeg kan få det både på nett og uten på gata. Det er et spørsmål jeg egentlig ikke vil få. Ja, jeg er ung, men det fins ingen fasit på når man skal få barn. Jeg er 19år og har 2 barn, og det er kanskje tidlig, men det er sånn jeg har valgt å leve. Jeg har to barn som lever godt sammen med mamman og pappan sin. De har mat på bordet, tak over hode og all den kjærligheten di trenger.

Selv om jeg er ung, trenger jeg ikke å være dårlig eller ikke gjøre den jobben som trengs å gjøres med barna. Jeg ble gravid første gangen når jeg var 16 og har tatt jobben som mor siden da. Jeg gir dem alt dem trenger. De lider ingen nød selv om jeg bare er 19. Er det egentlig noe galt i å få barn så tidlig, det som burde ha en betydening er om barne har det bra der det bor, og ikke om hvor gamel mor og far til barnet er.

Jeg er ikke noe dåligere mamma til barna bare fordi jeg er 19år. Jeg hadde hatt akkurat den samme barneoppdragelsen, reglene, og mammarollen uannsett om jeg hadde fått barn når jeg var 25år. Jeg er den jeg er, og har valgt å ha to barn. Det er det livet jeg har og jeg er stolt over det. Jeg passer på barna mine dag og natt, og gir dem bare klær, mat og tak over hode. Jeg er 19år og tobarnsmamma og jeg er stolt over det.