Det er så rart. Tenk at du lille Thea-Aurelia er 3 år idag. Tiden har løpt av sted. Jeg husker dagen du kom. Når du først bestemte deg for å komme ut i den store verden skulle det skje fort. Det tok hele 2 minutter så var du ute. Du har vært en sprudlende jente hver eneste dag fra du ble født. Skjeldent du gråter og surver, og smilet ligger alltid på lur.

Jeg er kjempe stolt av å være mammaen din. Du sprer masse glede og er høy og lavt hele tiden. Du er ei jente som ikke er mye redd, er det noe du vil prøve hopper du rett oppi det med en gang. Og det går stortsett veldig bra. Du har gitt mamman din og alle andre rundt deg masse fantastiske minner og mamma elsker deg masse. 

Du og Sarah-Isabell har alltid hatt et veldig tett forhold og jeg vet at Sarah-Isabell er kjempe stolt av å være storesøstra di. Dere begge er det viktigste for meg. Kos dere masse idag også håper jeg du får mange fine gaver Thea-Aurelia.

Idag er det du som er dronningen. Du bestemer og du kan hive innpå masse kake som jeg vet du er veldig glad i. Håper du får en like super dag som du er. Mamma savner deg kjempe masse og er kjempe glad i deg. Her er en video til deg. En liken gave på selve dagen så får du mer når vi skal møttes igjen. Mamma elsker deg masse. Gratulerer med dagen jenta mi <3

I utgangspunktet skulle jeg i retten 28,29 og 30 mai. Jeg skulle da i retten mot, barnevernstjenesten og kjempe en kamp om omsorg overtakelse. En helt forferdelig kamp å kjempe. Jeg leste og leste gjennom en hel haug men papirer, for å vite hva som barnevernstjenesten hadde å ta meg på, og hva jeg kunne bruke mot dem. Det eneste som barneverntjenesten har å ta meg på er at jeg har vært inne i psykiatrien. Og i starten syns jeg dette var kjempe slemt, vondt og fikk følelsen av å bli straffet for noe jeg ikke kan noe for. Det var vanskelig å godta valget dem tok, og jeg var klar til å kjempe med nebb og klør. Jeg leste og leste og fant alt jeg kunne bruke mot dem.

Men så kom det dagen. Advokaten min ringte meg, for å fortelle at jeg hadde to valg. Jeg fikk da valget mellom å gå i fylkesnemneda og kjempe kampen for å få tilbake jentene. Etter forhandle en avtale med barnevernstjenesten om et forenklet vedtak. Jeg fikk da 24 timer på å finne ut hva jeg valgte. Det var et utrolig vanskelig valg. Skulle jeg gi opp alt jeg hadde tenkt å kjempe for, skulle jeg godta at barna bodde et annet sted uten kamp. Var det riktig av meg og ikke kjempe kampen fult ut? Vil jeg klare å godta at jeg ikke gjennomførte rett saken? Det var noen av spørsmålene som gikk gjennom hode mitt. En følelse inni meg sa jeg skulle kjempe kampen fult ut, mens hode sa jeg burde velge forenkla vedtak. Det var egentlig et helt umulig valg.

Jeg brukte all min tid på å finne ut hva jeg skulle velge, og selv i etter jeg hadde bestemt meg, og sakt ifra var jeg usikker på om jeg hadde valgt rett valg. Jeg valgt tilslutt forenkla vedtak. Det var en mye bedre utgangspunkt. Da slapp jeg å stå i retten med en helse som ikke tilsa det. Jeg viste at jeg tenker på barna mine, og ønsker dem alt vell. At jeg setter dem før alt annet, og utgangspunktet mitt er stort når jeg er frisk igjen, for da viser jeg til barnevernstjenesten at jeg har tenker på barnas beste. Selv hvor tøft det var for meg og ta det valget. Vet jeg innerst inne at det var det rette valget å ta.

Men jeg syns det er utrolig synd at når man er psykisk syk, blir man stemplet som å ikke kunne ta seg av barn. Hello vi er i 2018, psykisk helse burde snart være godtatt, og det burde være steder man kan få hjelp, ikke bare i kommunen og poliklinikken, men hva med alle de andre avdelingene dem hadde før? Hvorfor er de lagt ned? Greit nok at staten skal spare penger, men se det fra mitt syn da. Jeg ble tatt fra barna mine i dagliglivet og får kun møte dem når det avtales på forhånd. Jeg har bedt om hjelp i mange år, men ingen som har tatt tak i det. Tenk hvis jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte mye før. Tenk om jeg kunne fått en plass i psykiatrien, på en rett avdeling der de fokuserer på mine problemer. Et hvert menneske kan bli psykisk syk, selv den beste. Men mangelen på hjelp innenfor psykisk helse blir stadig skrenka inn, og det å få hjelp blir bare vanskeligere og vanskeligere. Tenk om helsevesenet hadde hatt en avdeling der de jobbet med mine problemer, en plass jeg kanskje kunne fått med en gang. Tenk om det var en plass som gjorde at jeg kunne fortsett kunne hatt barna, fordi jeg fikk den hjelpen jeg trengte med en gang.

Dette er ting jeg syns staten burde tenke på. Psykisk helsevesen burde ikke legges ned, det burde bli et større fokus, det burde være mer hjelpetiltak i form av avdelinger, og det kan jeg skrive under på at det er for lite av, akuttavdelinger sliter med å finne rette plasser til pasienter, og når de først finner en plass er det lange ventelister fordi de ikke har nok plasser. Og hvis man tenker litt brutalt, så kan det faktisk henne det er forsent når du endelig får plassen du har ventet på. Hadde Norge hatt flere steder, og avdelinger for forskjellige psykiske lidelser hadde vi kanskje sluppet de alt for lange ventelistene.

2018 er over og jeg går nå inn i et nytt år med nye muligheter. 2018 ble ikke akkurat det året jeg kommer til å se tilbake på som et positivt år. Det har vært en kamp som mange ganger har virket helt håpløs. Noen positive ting fikk jeg jo oppleve, og det er jeg glad for. Men det har også vært et helvete på mange måter. 

Dette året som har gått har jeg vært mer innlagt enn jeg har vært hjemme. Jeg har vært innlagt veldig mye på Reinsvoll, og Innleggelsene begynte 1.februar Og etter det har jeg så og si bare vært innlagt. Jeg har også ligget en god del på intensiven, og jeg har hatt en barnevernssak hengene over meg hele tiden. 

Dette året som har gått har vært utrolig tung og tøft, og jeg har flere ganger ikke orket mer. Gitt opp, og ikke klart og se noen ende på noen ting. Tiden på den lange innleggelsen på Reinsvoll varte å over 7 måneder, og etter det har jeg bare vært en kasteball. Fram og tilbake hele tiden, og ingen som egentlig viste hva dem skulle gjøre. Barna ble tatt fra meg fordi jeg var så syk, så kampen har vært lang og vond. 

Men med dette året som har gått, hvor jeg har slitt så mye som jeg har, så kan jeg se tilbake på det året og få noe positivt ut av året. Jeg har klart og kjempe meg igjennom et år. Jeg har vært LANGT nede men jeg har likevel kjempet. Jeg har måtte hatt mye hjelp på veien men jeg har kommet meg igjennom 1 år. Jeg har kommet meg igjennom et år med  fult suicidalietet, suicidal forsøk. Jeg er stemplet som en høyrisiko suicidal pasient, men har klart og kjempe meg gjennom året. Jeg sitter igjen med masse erfaring, og lærdom. Og erfaringer jeg kan ta med meg i livet vidre.

Jeg er langt ifra frisk enda, jeg har en lang vei igjen. Men med sakte og korte mål framover, så kan jeg klare det tilslutt. 2019 skal bli mitt år. Det året som kommer nå skal bli en ny start for meg. 2019 skal være året som snudde livet mitt tilbake. Det året jeg skal vise alle de der ute at jeg har klart det! Jeg har fått tilbake livet, og kan kjempet meg igjennom en lang kamp. Jeg skal jobbe meg framover skritt for skritt.