Nå er julestriden snart over og hverdagen begynner for fult igjen med barnehage, skole, jobb osv. Juletiden er en tid man samler kjente og kjære å koser seg. Det er en tid med masse glede, og fine stunder som aldri glemmes. Men dessverre er det ikke sånn for alle. Tenk så fint det hadde vært å kunne legge alle tanker, bekymringer, skuffelser, smerte ect. på hylla igjennom julen å bare kost seg. Sannheten kan være brutal for enkelte. Det er i høytider hvor hjelpetelefonen har mest trafikk for eksempel. Når det er høytider er det veldig mange som er mer sårbare, som kanskje ikke har noen å feire med, som kanskje ikke tørr å feire med noen. Det trenger ikke å være fordi man ikke er trygg, men kanskje bare fordi man er redd. Noen vet kanskje ikke hvorfor dem ikke ønske, mens andre ha bare ikke gleden til å feire.

Høytider er vanskelig for psykisk syke, og det kan man se både på innleggelses nivået, hjelpetelefon osv. Jeg selv tro dette kommer litt av at det er så mange forventninger der ute. Ikke bare fra andre, men også fra seg selv. Det er en forventning at du skal være glad, det er en forventning at du skal ha det bra, mens du sitter kanskje der å føler verken glede eller lyst. Mange tenker nok at dette er en rolig tid på akutt psykiatrien og lignende, men det er veldig mange innleggelser i høytider, og det er utrolig synd. Men jeg kan kjenne meg igjen, jeg kan skjønne det. For det er ikke lett å komme seg igjennom høytider.

For min del for eksempel syns jeg julen i år og andre høytider har vært vanskelig i form av at jeg selv føler jeg ikke kan skuffe familie. Jeg har en forventning til meg selv om at hvis jeg skal feire må jeg være glad til en hver tid. Jeg må takle situasjoner som kan oppstå. Jeg kan ikke vise den sårbare siden som egentlig er vil fram. Jeg må heller sette på meg en maske. Og egentlig burde jeg ikke gjøre det. Egentlig burde jeg bare godta situasjonen min der og da. Men det er her problemet kommer. For jeg vil ikke skuffe familien, jeg vil ikke senke stemningen fordi jeg ikke har det helt bra. Da tenker jeg fort at det er bedre å ta på seg masken noen timer.

Som jeg har sagt så har høytider for meg hver veldig vanskelig, og jeg var lenge usikker på hva jeg egentlig skulle gjøre på julaften. Jeg viste jeg kunne komme hjem til mamma og feire med familien, jeg viste dem ville at jeg skulle komme, men likevel var jeg veldig usikker på om det var det jeg ville. Før julen i år kjente jeg ingen glede over julen. Jeg følte meg alene, selv om jeg hadde mulighet til å reise bort. Jeg følte meg ensom, jeg følte jeg bare ville bli i veien, jeg følte bare et stort hat mot julen.

Men julen kom selvom å jeg måtte bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde egentlig alltid lyst til å si nei jeg blir hjemme. Jeg hadde egentlig bare lyst til å sitte under et teppe og se på tv alene, men vis jeg svarte nei ville jeg også kjenne på at jeg skuffet familien selv om de hadde hatt forståelse, ville jeg fortsatt kjent på at jeg skuffet dem. Så i år dro jeg opp til mamma og feiret jul med familien. Jeg gruet meg, jeg angret, jeg var sint, trist og alt på engang, men viste aldri helt hvorfor. Men jeg dro strikken å valgte å dra likevel, og nå i ettertid angrer jeg ikke et sekund. Selv om jeg ikke hadde mitt å stri med, selv om jeg ikke var helt på topp, ble årets feiring en suksess. Jeg klarte å slappe av og være med familie, og kan se tilbake på mange fine minne.

Jeg trodde aldri julaften min ville bli så bra. Vidre i romjulen har jeg vært veldig opp og ned. Jeg har gjort mitt beste for å holde meg oppe. Jeg har kjempe meg igjennom dagen. Noen har vært fine andre har vært et rent mareritt. Men hvorfor skal det være å mange ubeviste og beviste forventninger i høytider. Det viktigste er at man er seg selv. At jeg selv om man har det vanskelig kan man feire med andre. Kanskje vil det hjelpe. Hvorfor kan vi ikke ha mer tilbud for folk til å ha noen å snakke med i julen? Det burde vært en ordning der det gikk an og komme å tømme det man har på hjerte for alle og en hver. Jeg syns det er utrolig synd at så mange sliter med høytider. Jeg syns det er synd at forventninger skal stoppe deg i å gjøre ting. Jeg vil ha et mer åpent forhold til psykisk helse ikke bare i høytider men ellers også! Lik og del dette innlegget om du kjenner deg igjen eller vil støtte opp under psykisk helse!

Endelig er det desember og vi kan begynne å telle ned til jul. Hva er vel ikke bedre enn å starte dagen med å sitte under et godt og mykt teppe, men strikketøy og gløggen i hånda å se på NRKs julekalendre. Det er først etter denne rutinen at dagen virkelig kan starte. Med alle de hektiske tingene man bare MÅ gjøre før jul.

Det skal bakes kaker, handles mat, ordne pakker, pynte, vaske, planlegge, få inn julestemningen og til slutt la julefreden senke seg. Mange ser for seg en koselig og rolig desember som kun skal nytes, men sannheten er vel egentlig at for de fleste så er dette den mest travle og stressene tiden av året. Alle sier hvert år: "Neste år skal jeg være tidlig ute med julegaver, slik at jeg slipper og stresse med dette i siste liten" Men hvert år går 89% på sammen smellen igjen. Og har selvfølgelig glemt at det egentlig er lurt og å starte med juleforberedelser litt tidligere.

Men desember kommer hver år, og selv om vi glemmer disse tingene går desember fortsatt framover, og ting faller på plass til slutt. Selv om desember skal være en koselig måned, er det nok mange som syns det er godt når denne måneden er over, og man endelig kan senke skuldrene litt. Jeg selv er alltid tidlig ute med julegaver, men kan likevel ta litt vann over hode, og jobber iherdig med å få ferdig det siste før jul.

Og så går måneden og du kommer brått på at du ikke har funnet juleantrekket, og da er det bare å snurre seg rundt igjen å finne den perfekte kjolen, genseren, jakka eller skoene. Og selv hvor fullt klesskap vi har er det aldri det vi leter etter eller vil ha på oss. Vi finner alltid på en unnskyldning "Men den brukte jeg i fjor" eller "Den er jo ikke akkurat passe til jul"

Jeg vet ikke med dere meg jeg har alltid en liten gave under treet fra meg selv til meg selv. Hva er vel ikke morsommere enn det. Når du sitter der sammen med familien din og åpner gaver også plutselig kommer det fram en julegave fra deg selv, og da får du jo akkurat det du ønsket deg, jeg syns dette er en litt morsom twist å ta. Og det viktigste av alt er å late som du ble kjempe overrasket over hva du fikk i gaven fra deg selv for da får du stort sett alle til å trekke litt på smilebåndet.

Helt tilslutt lurer jeg på hva nettopp du liker med desember? Har du noen tradisjoner? Kjenner du deg igjen i noe av denne beskrivelsen? Det gjør i hvert fall jeg!