Nå som jeg har vært under behandling her i over en måned, kjenner jeg savnet etter å møte barna bare blir større og større. Jeg føler jeg har vært inne på BET-seksjon i evigheter, og at det også er evigheter siden jeg traff jentene sist. Jeg tror savnet er ekstra stort nå fordi jeg egentlig skulle hatt samvær forrje uke, men som ikke kunne gjennomføres fordi jeg var her.

Når jeg skrivet dette kan det virke som om jeg ikke får møtt barna mens jeg er under behandling her, men det er feil. Selv om vi ikke har permisjoner denne gangen, går samvær med barn utenom dette regelverket. Så det vil si at jeg får lov til å reise hjem på permisjon for å møte barna min. Heldigvis. Men det som ble problemet er at det skal passe for alle parter, samtidig som jeg skal legge opp et samvær som gjør at jeg ikke går glipp av for mye behandling. Og det er egentlig grunnen til at samværet ikke er gjennomført enda.

Vanligvis i samvær så gjør vi litt forskjellig ting, vi er ute og rir på hest, tegner, maler osv. Men denne gangen blir litt spesiell føler jeg på mange måter. Spørsmålet om jeg er på sykehuset er noe barna 90% av gangene spør om under samvær, og det tenker jeg at ikke er så veldig rart, men jeg kan vanligvis si nei. Det kan jeg ikke denne gangen. Og det å da forklare dette at mamma er til behandlig på en fornuftig måte det kan mange ganger være utfordrende av mange grunner. Du vet ikke hva barna spør om, samtidig som det er viktig å svare ut dems behov for informasjon, men også på dems nivå. Det er ikke alltid like lett, så det er sånt som kan være lurt å se på i forkant.

Men savnet begynner å bli stort og jeg håper virkelig at jeg snart kan ta turen hjem for å møte barna. Det vil garantert gi enda mer motivasjon til å forsette denne prosessen og gi meg enda et nytt gir. Barn skal ikke være en medisin det er veldig viktig, men selv om dem ikke skal være det så er dem det på mange måter likevel. Man vil jo alltid barnas beste. Foreldre gjør alt for barna sine og det er jo nettopp fordi dem betyr så ufattelig mye for oss.

Det å være på behandling lager et kaos i følelses livet i kroppen. Jeg opplever sorg, sinne, irritasjon, glede osv. Alle følelsene kommer, og jeg skal likevel stå i dem og være sterk. Da gjelder det å finne seg noen andre måter å takle ting på enn jeg har gjort. Gå bort fra det destruktive, og gjøre noe nytting istedenfor. Det er overhode ikke enkelt, men det er verdt det. For meg og mange andre handler handler dette om livet.

Etter å ha vært i behandling i nå ca 1 måned så har jeg funnet ut at når jeg kjenner på et sinne eller en irritasjon hjelper det ofte og ta seg en joggetur. Få opp pulsen i kroppen, slite den ut, og få løpt bort sinne. Det er mange følelser jeg ikke helt klarer å takle enda, og det vil også kanskje ta litt tid, men samtidig så har jeg funnet en strategi, og det er et lite skritt fram.

Det har vært mye vanskelig tanker og følelser fra første gangen jeg tråket inn på BET- sekjson første gangen, men vis jeg skal sammenligne følelses bilde fra jeg kom inn hit og nå, så må jeg ærlig innrømme at det er enda mer følelser nå. Det er enda tøffere å stå i ting, følelsene og tankene er mye mer intensive nå, og det er helt naturlig. For nå går jeg dag ut og dag inn å jobber med meg selv. Jobber med å forholde meg til vanskelig tanker å følelser. Går inn i detalj på hver enkelt følelse jeg får. For eksempel at jeg er redd. Ok, hvor i kroppen kjenner jeg den følelsen, hva skjer inni meg når jeg blir redd. Hva slags tanker kommer opp når jeg blir redd. osv.

Vi jobber veldig inntesivt med tankene og følelsene, og det koster mye, ekstremt mye. Men hvis dette er noe som kan hjelpe meg til å nå mine mål her i livet er det jo absolutt hvert det. Hoved behandleren min sa til meg at det vil bli verre og verre før det blir bedre. Du må gå helt ned i kjelleren og litt til for å kunne bli bedre, og det må jeg ærlig innrømme at er litt skremmende, men samtidig er det også godt at han er ærlig på det, sånn at jeg vet hva jeg har å forholde meg til framover, og vite at det er normalt. Selv om det kan være fort å glemme når jeg er i kjelleren.

På mange måter kan man stille seg undrede til hvorfor jeg tar imot behandling, når jeg i forje innlegg skrev at alle søknader som ble sendt blir avslått. Mister jeg ikke troen og håpet selv også? Og svare på det er helt klart jo det gjør jeg. Jeg hadde en lang periode der jeg tenke at det er ikke mer håp. Når jeg kom inn hit første gangen november 2020, skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke hadde helt troen på denne behandlingen. Jeg var redd for å ikke lykkes og redd for å igjen få en avvisning. Men jeg valgte å prøve på tross av frykten for å igjen bli avvist. Også begynner jeg behandlingen, og merker fort at dette er ikke sånn som annen behandling har vært. Her er jeg jo et voksent og klokt menneske. Det var på mange måter godt og på mange måte både skummelt og irriterende.

Etter jeg var ferdig med prøvetiden sist gang var jeg veldig usikker på om jeg ville inn igjen. Jeg følte på mange måter at det ikke var noe som funket så bra for meg. Men så går det ikke fort før jeg blir søkt inn igjen på nytt, nå til den virkelige jobben med seg selv. Mens jeg venter på å få komme inn er jeg mye usikker på om jeg kommer til å takke ja eller nei. Noen dager tenkte jeg at ja dette skal jeg prøve fult ut, andre dager tenke jeg at det ikke var vits. Men tiden kom og jeg valgte tilslutt å reise inn igjen. Men hvordan og hvorfor falt valget der?

Jo, nå skal du få høre. Mitt største ønske her i livet er å være fulltids mamma for mine to vakre barn igjen. Mitt mål er å kunne bli sterk nok og tygg nok på meg selv til å kunne håndtere en hverdag med barn og plikter som skal gjøres. Dele hverdagen med barna, skape minner. Jeg vet jo hvordan jeg skal være mamma, men jeg vet ikke hvordan jeg håndterer Emilie. Det å få livet litt på plass igjen. Det å klare å komme meg ut av det destruktive mønsteret jeg har kommet inn i, og heller klare å leve livet som normalt igjen. Men for å klare dette må jeg ha hjelp.

BET-seksjon er de eneste som har godtatt meg og mitt. Selv om alle andre behandlingssteder gir avslag så åpnet BET dørene for meg. Dette er muligheten til å komme seg videre. Nå har jeg en dør og velger jeg å lukke min er det ikke sikkert det er noen andre steder å få hjelp. Jeg vet at jeg ikke kan være i mønstre jeg er i nå så veldig mye lenger. Hvis jeg fortsetter den destruktive handlingen min er det snakk om alt fra få måneder til 2-3år igjen å leve. Men uansett vet jeg godt at veien kommer til å være kort. Det er ikke mange gangene jeg skal tråkke feil nå før jeg ikke lenger lever, og hvis BET kan hjelpe meg på veien til å få tilbake livet mitt må jeg prøve. Ja det er kjempe skummelt, men gevinsten kan være stor. Jeg har ingen garanti for at dette vil funke, men dette er døren som er åpen for meg per idag.