Livet til oss mennesker er fylt med opp og nedturer. Det er fylt med masse følelser som man heletiden må stå i det. Noen ganger skjer det ting i livet som gir deg noe godt, en trygghet, og det kjenner på en sikkerhet og trygghet du kanskje ikke har kjent før. Andre ganger skjer det kanskje det stikk motsatte. Noen ganger møter du mennesker som gir deg noe. Andre ganger møter du motgang.

Når du konstant driver å jobber med følelser og tanker i en sånn prosess jeg er i nå. Lærer man stadig nye ting med seg selv, eller det dukker opp ting som du egentlig vet, men som har blitt borte i alt det mørke og destruktive. Også får du det fram igjen, og ser etterhvert hva den følelsen egentlig var for noe, eller hva den inneberer.

Mens jeg jobber med deg selv her på BET-seksjon har jeg kjent på en ensomhet, en tomhet og en håpløshet. Det har vært et rom i meg som har vært tomt. Det ha vært et tomrom, som jeg ikke har vist helt hva har vært. Men det har vært der og skapt en ensomhet. Det er alt jeg har vist. De siste dagene har den tomheten på en måte blitt mer og mer borte. Den har fått mindre og mindre plass i hverdagen. Noe er den der fordi jeg mangler et hjem jeg kan kalle hjem. Men den biten håper jeg kommer etterhvert.

Men jeg har fått en glede, og godhet i alt jeg er oppi denne tiden også. Jeg har fått en følelse av at det er riktig, det er trygt, det er noe ekte. Mens jeg har vært her på BET- seksjon har jeg følte at jeg har stått veldig fast i meg selv. Det har vært motivasjon der, men samtidig manglet den siste kraften. Men siste ukene har det skjedd en forandring, som jeg kjenner, men som også de som jobber her merker. På mange måter er det ekstremt vondt og konstant jobbe med seg selv, men på en måte er det også noe godt ved det. Det å finne Emilie igjen, og ta en plass. Det å klare å stå opp for seg selv og ikke bare skyve ting vekk.

De siste ukene har også gitt meg noe fint, noe som jeg virkelig ser fram til. Det har skjedd noe som har skapt trygghet og godhet. Og jeg føler meg forstått på en måte jeg aldri har kjent før. Jeg tror og håper jeg er inn i et spor som nå går i riktig retning, mot mine mål og verdier og det kjennes så utrolig godt!

Sist jeg var inne her på BET- seksjon klarte jeg å holde dere oppdatert gjevnlig, noe jeg håpet jeg skulle få til denne gangen også. Det har ikke vært mulig. Det å komme inn er på gang nummer to har vært enda tøffere enn forje gang. Det kreves mye mer av meg, noe som også gjør at jeg blir mye mer sliten. Dagene her går stort sett i et sett fra 09:00-17:00, og når kvelden da kommer er jeg så kjørt at det bare er å hente seg inn igjen for neste dag. Jeg kjenner på en litt dårlig samvittighet for å ikke klare å holde dere oppdatert, samtidig som jeg vet godt at jeg må tenke på meg selv under denne behandlingen her. Og heller komme sterkere tilbake til dere når jeg er ferdig her. Men nå tenkte jeg likevel og gi dere litt innblikk i hvor jeg er i prosessen min.

Nå har jeg snart vært her i to måneder, og det vil si at jeg nå snart bare har 1 måned igjen. Det er rart at jeg har kommet så langt i prosessen. Jeg merker jeg fortsatt har en lang vei igjen å gå, og tror nok at jeg må inn igjen på en ny runde etterhvert. Før jeg kan si at jeg er ferdig. Men samtidig har jeg kommet litt på vei. I noen situasjoner merker jeg at jeg har blitt sterkere. Jeg klarer bedre og uttrykke det jeg føler, si meningene mine og klarer å stoppe opp og tenke på målet mitt framover, isteden for å gjøre noe dumt. Og selv om jeg ikke får det til hver gang, klarer jeg likevel å stå i mye mer enn det jeg klarte før jeg kom inn hit.

Jeg har hatt mange år med destruktive handlinger som har ødelagt det å få kunne være Emilie. Jeg har heller bare vært er objekt som folk kan gjøre som dem vil med. Men nå føler jeg at jeg begynner å finne Emilie mer og mer for hver dag som går. For når jeg kom inn hit viste jeg ikke engang hvem Emilie egentlig er. Hvem var egentlig Emilie? Det var et spørsmål som var helt umulig å svare på. For jeg viste ikke lenger hvem jeg var. Jeg vet ikke heller nå 100% hvem Emilie er, men jeg vet litt mer av hvem jeg er, og vet godt hvem jeg vil være, og hvilken mål som er viktig for meg.

Nå er det sånn at når jeg kommer hjem, må jobben fortsette. Jeg kan ikke gi meg når jeg kommer hjem. Hver dag må jeg bestemme meg for at jeg skal være Emilie og ikke et objekt. Jeg må hver dag bestemme meg for at jeg skal slutte og flykte fra det som er vanskelig. Og dette er kanskje noe jeg må bestemme meg for hver dag resten av livet. Men det vil kanskje bli lettere med tiden.

Jeg har i så mange år bare sett en løsning. Jeg har bare sett en utvei, og det har vært utveien som har vært riktig. Jeg har ikke klart å se at jeg har noe valg. Jeg har følt meg i veien. At jeg tar for mye plass og tid. At jeg ikke fortjener å være her. Men hvorfor har ikke Emilie plass her på jorden som alle andre? Emilie har like mye verdi her på jorden som alle andre. Ja jeg har hatt andre behov, og sånn er det for noen mennesker, men det betyr ikke at man ikke fortjener å være her. Det handler om at jeg har hatt en overbelastning i livet som jeg ikke har klart å håndtere.

Jeg kommer meg ikke ut av dette uten hjelp, men når jeg har hjelpen rundt meg, og kan klare og se at det er hjelp og ikke et hinder vil jeg også kunne bli sterkere. Da vil jeg også kunne vokse og bli Emilie igjen. Men det å lære seg å finne seg selv etter så mange år som har blitt borte er ikke lett, men det er heller ikke umulig og det syns jeg er ekstremt godt å viktig og formidle og vite selv. Livet vil alltid bestå av valg og vanskelig situasjoner der man må stå i det på tross av smerten det er, men det er mulig. Smerten kan være vondt men den er ikke farlig.