Hei alle fantastiske lesere. Her kommer det er innlegg fra min kjære gode lillesøster. Der dere får vite litt mer hva hun syns om meg. Etter å ha lest det hun skrev kjenner jeg at jeg blir båder veldig glad og veldig rørt. Syns hun er en fantastisk søster og setter pris på alt hun skrev om meg! Her kommer gjeste innlegget:

Når jeg tenker på Emilie Elfrida som person er det helt klart at hun er alt for kreativ, tullete, klønete, sprudlende og smart. Altså smartere enn meg ihvertfall. Hun stjal penheten fra meg, det er snikers og twist. Jeg skjønner heller ikke denne strikkingen til Emilie. Pinnen går i et slitene renn, fram og tilbake i hunder og helvete. Selv om hun mange ganger har prøvd å lære meg å strikke er det eneste jeg klarer å strikke på egenhånd et pannebånd.

Jeg syns Emilie er sterk både fysisk og psykisk. Hun klarer å gå igjennom det meste selv når hun vet det er vanskelig. Å det å se Emilie jobbe så hardt er jeg veldig stolt over. At hun klarer å stå for sine mål og greie de fleste målene sine er helt klart en styrke. Jeg vet Emile jobber hardt for å få det til, og jeg ser helt klart veldig opp til henne (selv om jeg egentlig må se ned på henne da jeg er høyere enn Emilie). Men jeg er helt klart den kuleste av oss.

Hei å hopp alle sammen.

Som Emilie har skrevet tidligere, så håpet hun at jeg ville skrive et gjesteinnlegg, om hvordan jeg har det når jeg er med Emilie på gode og vonde dager.. JA! Hvem vil da ikke det.

Starte så smått fra begynnelsen. Vi møttes på sykehuset Reinsvoll, som er et psykriatisk sykehus. Selv om jeg også var innlagt der var jeg "frisk" i forhold til Emilie. Jeg hadde ikke noen som passet på meg 24/7. Merkelig nok var det ved bordet med puslespill vi møttes. Å der satt vi stort sett hele dagen. Det ble vel totalt 4500 brikker. Innen kort tid var vi samme. Og jeg var skrevet ut. Vi var sammen i litt over et år, men valgte da å gjøre det slutt.

Da vi ble enige om at det ble vanskelig for oss begge å være sammen pga. avstand og helse. Men det var likevel var det ingen tvil om at vi skulle være venner. Da vi hadde veldig mye tilfelles feks. fjelltur, fotografering, historien vår innen psykisk helse og ikke minst de fjerne og spontane tingene vi finner på. Utrolig at vi i det hele tatt finner hjem igjen noen ganger. (kart, kompass og GPS er oppskrytt)

Nå i disse dager har vi et så utrolig godt vennskap. Så mange lurer på om hvor lenge vi har vært sammen! Men som gode venner som vi er, støtter vi hverandre i gode og vonde dager.

Mange lurer nok på hvordan jeg håndterer det når Emilie blir ordentlig dårlig! Svarer er så enkelt at jeg støtter henne og hjelper til. Vet ikke om hvor detaljert jeg skal skrive hvordan dårlig Emilie blir, men kan si det slik at jeg må bruke ganske god tid for å berolige henne. Håper dere lesere forstår meg riktig, men etter jeg ble kjent med Emilie har jeg også blitt interessert i helsefaget og i psykiatri, så det at Emilie blir dårlig er litt interessant også. Da jeg både lærer og merker hvordan psykiatri fungerer. Men jeg tar Emilies sykdom veldig alvorlig. For meg er det litt tøft under og etter Emilie har vært syk, og må gå litt i meg selv og samtidig snakke litt med helsepersonell rundt meg, ut ifra hvor vi da er, og hvem som har mulighet til å snakke litt. Etter jeg har fått puste ut og fått litt energi er det bare å vente til hun kommer seg 100%. Vis hun blir lagt inn på sykehus må jeg bare reise hjem. Vi holder alltid kontakten og hun forstår at jeg vil reise hjem vis jeg føler for det etter hun har vært syk. Emilie skal ha det at hun blir veldig sjelden syk når hun er med meg. Hun gløder av glede og ser ut som hun ikke har noen utfordringer i livet. Jeg er nok hennes medisin sammen med friluft.

VELDIG VELDIG GLAD I DEG EMILIE💙 Jeg vill ikke miste deg verdens mest klønete, spontane, fotogene vennen min.