Kjære Sarah-Isabell! Gratulerer så masse med 7 års dagen! Herregud det er rart og tenke at du er 7 år idag, at det er 7 år siden jeg så deg for første gang. Mamma er super stolt over og være mamman din og håper du får en strålende dag!

Du er en fantastisk person som gir omsorg og glede til de rundt deg. Du er en humørspreder uten like. Du elsker dans og musikk, og liker å lage show. Du er en helt fantastisk storesøster og tar den rollen på strak arm! Du er fantastisk og mamma Elsker deg!

Det er rart at det er 7 år siden du lå i armene mine for første gang. Hvor har tiden blitt av? Det føles som det var igår. Men det har faktisk gått 7 år. Du har begynt på skolen og fullført første klasse og er nå klar for en sommerferie før du går inn i 2.klasse.

Jeg håper du får en super dag og koser deg masse. At du spiser masse kake og nyter denne dagen som kun er din! Det fortjener du, mamma elsker deg og håper du får en like fantastisk dag som du er!

Livet til oss mennesker er fylt med opp og nedturer. Det er fylt med masse følelser som man heletiden må stå i det. Noen ganger skjer det ting i livet som gir deg noe godt, en trygghet, og det kjenner på en sikkerhet og trygghet du kanskje ikke har kjent før. Andre ganger skjer det kanskje det stikk motsatte. Noen ganger møter du mennesker som gir deg noe. Andre ganger møter du motgang.

Når du konstant driver å jobber med følelser og tanker i en sånn prosess jeg er i nå. Lærer man stadig nye ting med seg selv, eller det dukker opp ting som du egentlig vet, men som har blitt borte i alt det mørke og destruktive. Også får du det fram igjen, og ser etterhvert hva den følelsen egentlig var for noe, eller hva den inneberer.

Mens jeg jobber med deg selv her på BET-seksjon har jeg kjent på en ensomhet, en tomhet og en håpløshet. Det har vært et rom i meg som har vært tomt. Det ha vært et tomrom, som jeg ikke har vist helt hva har vært. Men det har vært der og skapt en ensomhet. Det er alt jeg har vist. De siste dagene har den tomheten på en måte blitt mer og mer borte. Den har fått mindre og mindre plass i hverdagen. Noe er den der fordi jeg mangler et hjem jeg kan kalle hjem. Men den biten håper jeg kommer etterhvert.

Men jeg har fått en glede, og godhet i alt jeg er oppi denne tiden også. Jeg har fått en følelse av at det er riktig, det er trygt, det er noe ekte. Mens jeg har vært her på BET- seksjon har jeg følte at jeg har stått veldig fast i meg selv. Det har vært motivasjon der, men samtidig manglet den siste kraften. Men siste ukene har det skjedd en forandring, som jeg kjenner, men som også de som jobber her merker. På mange måter er det ekstremt vondt og konstant jobbe med seg selv, men på en måte er det også noe godt ved det. Det å finne Emilie igjen, og ta en plass. Det å klare å stå opp for seg selv og ikke bare skyve ting vekk.

De siste ukene har også gitt meg noe fint, noe som jeg virkelig ser fram til. Det har skjedd noe som har skapt trygghet og godhet. Og jeg føler meg forstått på en måte jeg aldri har kjent før. Jeg tror og håper jeg er inn i et spor som nå går i riktig retning, mot mine mål og verdier og det kjennes så utrolig godt!

Nå som jeg har vært under behandling her i over en måned, kjenner jeg savnet etter å møte barna bare blir større og større. Jeg føler jeg har vært inne på BET-seksjon i evigheter, og at det også er evigheter siden jeg traff jentene sist. Jeg tror savnet er ekstra stort nå fordi jeg egentlig skulle hatt samvær forrje uke, men som ikke kunne gjennomføres fordi jeg var her.

Når jeg skrivet dette kan det virke som om jeg ikke får møtt barna mens jeg er under behandling her, men det er feil. Selv om vi ikke har permisjoner denne gangen, går samvær med barn utenom dette regelverket. Så det vil si at jeg får lov til å reise hjem på permisjon for å møte barna min. Heldigvis. Men det som ble problemet er at det skal passe for alle parter, samtidig som jeg skal legge opp et samvær som gjør at jeg ikke går glipp av for mye behandling. Og det er egentlig grunnen til at samværet ikke er gjennomført enda.

Vanligvis i samvær så gjør vi litt forskjellig ting, vi er ute og rir på hest, tegner, maler osv. Men denne gangen blir litt spesiell føler jeg på mange måter. Spørsmålet om jeg er på sykehuset er noe barna 90% av gangene spør om under samvær, og det tenker jeg at ikke er så veldig rart, men jeg kan vanligvis si nei. Det kan jeg ikke denne gangen. Og det å da forklare dette at mamma er til behandlig på en fornuftig måte det kan mange ganger være utfordrende av mange grunner. Du vet ikke hva barna spør om, samtidig som det er viktig å svare ut dems behov for informasjon, men også på dems nivå. Det er ikke alltid like lett, så det er sånt som kan være lurt å se på i forkant.

Men savnet begynner å bli stort og jeg håper virkelig at jeg snart kan ta turen hjem for å møte barna. Det vil garantert gi enda mer motivasjon til å forsette denne prosessen og gi meg enda et nytt gir. Barn skal ikke være en medisin det er veldig viktig, men selv om dem ikke skal være det så er dem det på mange måter likevel. Man vil jo alltid barnas beste. Foreldre gjør alt for barna sine og det er jo nettopp fordi dem betyr så ufattelig mye for oss.